Bjørnejegerskens bekjennelser – fra bok til teater

Hvordan er det å debutere som forfatter i voksen alder?

Det er veldig stas! Jeg hadde lenge hatt lyst til å prøve å skrive en bok, mens jeg jobba i NRK, men hadde ikke råd til å ta meg fri for å skrive. Så jeg lengtet veldig etter pensjonsalderen. Så kom AFP, og dermed kunne jeg redusere jobben i Radiodokumentar-redaksjonen. Jeg hadde skrevet veldig mye i jobben, og hadde også skrevet en barnebok tidligere og en håndbok i historiefortelling på radio. Men det er noe helt annet å skrive en roman. Så det tok lang tid og kostet mye svette og tårer. Men heldigvis ikke blod… Det er fantastisk at vi i Norge kan få pensjon mens vi fortsatt er i stand til å gjøre noe nytt vi har lyst til! Pengene bare triller inn, -Staten mener at jeg har gjort nok! Jeg slutter aldri å glede meg over det; velferdsstaten, -for en fantastisk oppfinnelse!

Hva handler “Bjørnejegerskens bekjennelser” om? 

Den handler om Birgit Bergemoen, en byråkrat i 60-åra, som er lei av svik og menn og livet i byen. Hun selger villaen sin i Oslo og drar til en avdal på Østlandet og bosetter seg på en ødegård der, på den veiløse siden av en elv. Hun er av bjørnejegerslekt, og familien kommer derfra. For å bøte på all ondskapen og dritten hun har opplevd i et langt liv, har hun bestemt seg for å reise et tempel for godhet på parkeringsplassen bak bensinstasjonen i bygda. Tempelet skal ligne på Pantheon i Roma, være 43 meter høyt og bygd av en lokal, kjøttrød stein. Dette får hun mye problemer med. I tillegg kommer datteren hennes på besøk fra Oslo, og er veldig motstander av tempelbygginga. Hun synes moren heller burde ha gitt henne en passelig porsjon av arven. «Du kunne heller prøve å bli et tempel for godhet selv. Mye billigere i det minste.»  

Hvordan har det vært å gå fra forfatter til dramatiker?

Det var jo helt nytt for meg. Noe var veldig enkelt. Teateret ville ha en monolog, så jeg måtte skrive om historien til en jeg-forteller, nemlig Birgit Bergemoen, istedenfor en fortelling om hva «hun», Birgit Bergemoen, gjorde. Fortellerperspektivet i boka lå veldig nær hovedpersonen, så det kostet litt strev, men ikke mye. Det som svei, var å kutte bort 80% av historien. Hva skulle stå igjen? Hvordan skulle jeg lage sammenhenger når så mye var kutta bort? Boka er veldig mangslungen og full av store temaer, sex, ondskap, mødres hemmeligheter, ansvar for barn, så det gjorde vondt å gjøre det til en enklere og mindre mangefasettert fortelling. Men jeg fikk veldig god hjelp av teatersjefen Thorleif Linhave Bamle og dramaturgen Jørgen Strickert. De prøvde å lære meg forskjellen på bok og teater, og hva som kjennetegner en teatertekst. Jeg var ganske tungnem. Vi erfarte etter hvert at teaterfolk har et helt eget språk som det ikke var enkelt for meg å forstå. Nå begynner jeg å skjønne littegranne. Jeg syns det er veldig stas å ha blitt dramatiker i høy alder!

Det er Kjersti Elvik som skal stå på scenen som Birgit Bergemoen, og Victoria Meirik har regi –

hvordan har det vært å dele teksten sin med dem?

Noe av det første Thorleif fortalte meg, var at i Norge følger man en tysk teatertradisjon som går ut på at regissøren er «gud», ikke forfatteren. I England er det visst omvendt. Det betyr i praksis at etter at Victoria fikk manuset, er det opp til henne hva hun vil gjøre med det, jeg har ingenting å si der. Hun har halvert manuset hun fikk og stokket om, og selvfølgelig jobbet med hvordan det hele skal se ut på scenen. Men hvordan det blir, kommer jeg ikke til å se før på premieren. Håper det beste! Jeg har bare møtt Kjersti en gang, på leseprøven, og da ble jeg glad. Kjersti er en kjempedyktig skuespiller som sikkert kan gjøre Birgit Bergemoen så fandenivoldsk, morsom, forvirra, sexy og angrende som jeg har sett henne for meg.

Hva har vært viktig å formidle med denne fortellingen, og hva håper du publikum vil få ut av den?  

Jeg håper at de skal få noen nye tanker om kvinners sexliv, som det har vært forbudt å snakke om i 3000 år. At kvinners begjær er like sterkt som menns, like besettende deilig og potensielt like ødeleggende. Og at de skal se i nåde til Birgit, som den forvirra dama hun er fra 68-generasjonen, som plutselig fikk P-pillen og dermed den seksuelle revolusjonen i fanget akkurat da hun var ung. Hun er oppdratt til å vente på «Den store kjærligheten», som alle kvinner i tusener av år har vært, ellers ville de jo bli gravide. Men plutselig var faren for å bli gravid helt borte, og dermed kunne man ligge med hvem som helst, og i en del miljøer ble det sånn at man var prippen og gammeldags hvis man ikke lå med mange.  

Og sjalusi ble sett på som en håpløst småborgerlig følelse som det gjaldt å kvitte seg med. Vi fikk en ny virkelighet, men ikke en ny moral som var tilpasset den nye virkeligheten. Dette førte til mye fortvilelse i mange forhold, og ikke minst for barna av 68-erne, veldig mange av disse «frigjorte» foreldrene ble jo skilt. Så i stykket kommer datteren til Birgit på besøk og konfronterer moren sin med de dårlige konsekvensene av livsførselen hennes. Datteren er ikke nådig.  

Historiene om kvinners begjær, og spesielt eldre kvinners begjær, er aldeles underfortalt. Og dermed får vi sånne underlige diskusjoner i etterkant av “metoo” for eksempel. Det burde være en selvfølge at ingen skal ha lov til å presse noen til seksuelle handlinger som de ikke har lyst på, ved å benytte seg av sin makt eller sin fysiske styrke. Det er oftest menn som gjør det. Men noe blir feil når kvinner i samme slengen framstilles som uskyldsrene og seksuelt uinteresserte individer som ikke har ansvar for noe av det som skjer. Kvinner er like målbevisste som menn når de prøver å få en mann de har lyst på, vi bruker bare andre midler enn makt, vi bryter ofte inn i andres ekteskap, og vi er like utro som menn, selvfølgelig. Og ondskapen er jevnt fordelt mellom kjønnene. Så vi kvinner må ta like mye ansvar for konsekvensene av driftene våre som menn må.

Bokbransje og teater: begge deler er historieformidling –men hvordan har det vært å bytte formidlingsarena? Hva er forskjellen mellom å jobbe med forlag og jobbe med teater? 

Det er kjempeforskjell! Når jeg har jobbet med et bokmanus, er hele ansvaret mitt, for alt, forlagsredaktørene kommer med gode råd, men de forutsetter at det er jeg som skal gjøre alt og stå inne for alt, og jeg har full kontroll. Teatermanuset er bare en liten brikke i et digert puslespill som jeg verken kontrollerer eller har noe med eller vet noe om: Scenografi, sminke, lyd, lys, framstillingen på scenen. Det føles veldig usikkert for meg som er vant til å ha kontroll. Men da er det jo massevis av flinke folk som legger sjela si i dette, og ti hoder tenker som kjent bedre enn ett, så resultatet kan bli ti ganger bedre.

Hvis alt går bra!

Berit Hedemann har jobbet i NRK fra 1973 til 2015, og er særlig kjent for sitt pionerarbeid med å etablere radiodokumentaren i Norge på 90-tallet. Etter tiden i NRK debuterte hun som forfatter, og denne høsten har Teater Innlandet gleden av å vise monologforestillingen Bjørnejegerskens bekjennelser – basert på romanen med samme navn.

Forestillingen skal ut på grendehusturné sammen med forestillingen Mistero Buffo – premiere 24. september. Les mer og kjøp billetter her!

Du kan også høre Berit snakke med Kari Slaatsveen om tematikken rundt boken og hvorfor det var så blandede reaksjoner fra leserne, her – i vår podkast Teaterfolk.