En hyllest til den frie ytring og den kritiske pressen

Vi står i en brytningstid. Vi har kanskje stått i den lenge allerede, eller er det egentlig bare en repetisjon av historien – i ny innpakning? Den fjerde statsmakt har henfalt til klikkhysteri og store globale mediekonsern som Facebook og Google styrer i stor grad, ut fra algoritmer som gir dem annonseinntekter, hvilken informasjon vi får tilgang til. Hvor ble det av vaktbikkja? Det kritiske blikket som nyanserer og skaper balanse i en verden hvor den som skriker høyest vinner terreng?

Kulturkampen raser intenst på alle fronter, samtidig slankes kulturredaksjoner til det minimale. Politikere driver aktiv sensur uten at pressen rynker nevneverdig på nesen. Det som før ville vært en skandale, er allerede glemt i jakten på nye overskrifter. Den frie ytring er under press fra alle kanter. Inntjeningsbehov, krenkehysteri, trusler og politikere som åpenlyst vrenger på sannheten, utgjør bare en liten del av dette krysspresset.

Ved å legge press på den frie kunstneriske ytring, bifalt statsminister Erna Solberg selv dette klimaet da hun uttalte seg til pressen om kunstnerne bak teaterstykket Ways of Seeing. Kunstnere som i realiteten gjør den jobben pressen burde ha gjort. Sakens utfall kjenner nok de fleste til, men stadig får enkelte bruke pressen som personlig talerør med åpenbare, bevisste faktafeil. Løgnen om at kunstnerne bak nevnte forestilling over måneder skulle ha filmet inn i stuer og soverom, har politikere fått gjenta igjen og igjen med pressen som ukritisk ropert. Pressen videreformidler ukritisk falske narrativ om tilskudd til kunstnere og løsrevne utdrag fra timelange forestillinger. På denne måten aksepterer ikke bare pressen at en hel yrkesgruppe i realiteten blir uthengt og mobbet, de bidrar. Politikere og andre populistiske meningsbærere blir intervjuet som kjendiser, uten motforestillinger eller kritiske spørsmål. Hver gang de slipper unna, er det en tillatelse til å fortsette.

I jakten på klikk og skrikende overskrifter taper det kritiske blikket, og pressen ender som målbærer av fake news. I dette landskapet er satirikeren, vår tids gjøgler, og den kritiske pressen viktigere enn noensinne. Skal pressen ha noen funksjon som samfunnets vaktbikkje i denne altomfattende kulturkampen, må kulturredaksjonene styrkes og ikke slankes. Teater Innlandets forestilling «Simplicissimus», er en hyllest til den frie kunstneriske ytring og den kritiske pressen. En hyllest vi på Teater Innlandet stiller oss solidarisk og helhjertet bak. Forestillingen viser hvor galt det kan gå når pressen blir sedat og populismen (i alle politiske farger) får definisjonsmakten. Forestillingen er også en marsjordre til oss alle om å trå til når det gjelder, og tørre der det trengs.

Thorleif Linhave Bamle

Teatersjef, Teater Innlandet