En hyllest til den livsviktige leken!

Leken er barnas viktigste arena for læring, mestring og livsutfoldelse, og Karons sandkasse er en hyllest til barns fantasi og evne til å leke, også i møte med alvoret.  

Dette stykket har en spesiell bakgrunnshistorie. I 2017 døde vår sønn og bror Einar av en uhelbredelig og progredierende sykdom, dagen etter han fylte fire og et halvt. Storesøsknene hans var 8 og 7 år da han døde.  

Selv om Einar hadde en sykdom som ga ham mange hindringer, levde han livet sitt til fulle, og han elsket som andre små barn å leke. Hele livet var han aktiv i lek, med søsken og gode venner i barnehagen. For oss var det stort å oppleve hvordan barna rundt Einar alltid fant nye måter å inkludere ham i leken på, selv om han etter hvert mistet all bevegelighet og språk. Og når vi omsider møtte døden, lærte barna oss at leken også kan være sorgens språk. 

Da teatersjef Thorleif Linhave Bamle inviterte oss til å lage en forestilling for barn om døden, var det derfor naturlig for oss å invitere barna inn i prosessen. Karons sandkasse er et høyst personlig teaterstykke, laget av en familie. Stykket er ikke en kopi av vårt liv, men en stor del av tekstene og temaene i stykket baserer seg på nettopp temaer fra lek og fra samtaler vi har hatt med barna, fra tiden Einar ble syk og fram til tiden da han døde. 

I sandkassa
I dette stykket møter vi to søstre, Maja og Lille. Maja er flink til å klatre og springe, mens Lille trenger litt hjelp, for hun snubler så lett. Søstrene leker med Tussimussene sine; noen fabelfigurer laget av blomster, pinner, kongler og andre ting de finner rundt sandkassa. De bygger slott og samler sjelefrø, og alt de ser rundt seg får betydning i lekens verden. Og selv om Lille ikke får til alt like lett som Maja, er leken vill og glad. Helt til Lille må på sykehus, og Maja får vite at Lille ikke er klumsete, men alvorlig syk.  

Stykket flyter mellom lek og virkelighet, gjennom ulike tider og etapper i et sykdomsforløp, som ender med at et barn dør. Men istedenfor å kretse rundt det reelle som skjer, får vi kun skimte brokker og biter av det, gjennom leken i sandkassa, der Maja blir værende igjen.  

Det er ikke lett å leke alene, men en eldre nabo, blir mer og mer viktig i Maja sin lek. Han er en voksen med god tid. Han lytter, er tilstedeværende, blir av og til med og hjelper den videre. Og gjennom leken får Maja plass til sine tanker og følelser rundt det vanskelige. Gjennom leken kan umulige tap bearbeides.  

Lek & myter  
Samfunnet vårt er fullt av spor etter ritualer og myter som skal hjelpe oss å møte sorg og tap. Og selv om hver og en som møter døden vil ha ulikt behov for forklaringer, så har barna ofte en evne til å skape egne myter og ritualer – igjen og igjen – gjennom lek og fantasi. Den voksnes rolle er å gi barnet rom til å skape disse personlige mytene som er tilpassa den konkrete situasjonen barnet er i – og anerkjenne den som like sann og viktig som all annen mytologi. En må bare tørre å stille barnet det viktigste spørsmålet: Hva tror du?  

I Dantes gudommelige komedie er Karon navnet på fergemannen som bringer de døde over til underverdenen. I Maja og Lille sin lek er dette navnet de gir til den snille naboen, som de mistenker for å være en Tussimuss, og som etter hvert får en viktig rolle i mytologien som oppstår; et lyst fantasibilde som lindrer når et umulig tap skal overvinnes.  

Ta døden tilbake – den er din. 
Om denne forestillinga har et politisk prosjekt i seg – må det være dette: Leken er livsviktig, og døden er din egen. Den er personlig – og unik for hver og en, og hver familie må finne sin måte å takle den på. Men gjennom å slippe barna til i møte med døden, kan også det de store tapene våre få glimt av håp og lys i seg.  

Hilsen Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund