av Elisabeth Thorsen, oversetter av Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning
”Nothing about us without us”, ble det sagt under lanseringen av Teater Innlandets versjon av Jo Cliffords The Gospel According to Jesus, Queen of Heaven. Uttrykket hører hjemme i et frigjøringsarbeid og en oppreisningsbevegelse som igjen handler om å kunne se mennesket i flere og åpnere kategorier enn den patriarkalske makt-epoken har gitt rom for. For meg som teolog og prest, har arbeidet med oversettelsen ikke bare hjulpet meg til å se mennesket på rikere måter. Det har også opplyst min tro og mitt syn på Gud, Jesus og evangeliet.
Mange vil kanskje stusse over at ordet evangelium brukes i stykkets tittel. Kanskje vil enda flere stusse over at Jesus kalles Queen. Mitt forord vil forsøke å vise at det å knytte sammen begrepene «evangelium», «Queen» og «Jesus» ikke er rart i det hele tatt, men tvert imot i tråd med evangeliet selv.
The Gospel According to Jesus, Queen of Heaven handler om viljen til å fortelle. Viljen til å dele. Og viljen til å svare på det spørsmålet som på mange måter er utgangspunkt for både den jødiske og den kristne teologi: «Hva er et menneske?»[1]
«Et evangelium skal være en øyenvitneskildring», sier du kanskje, og du har rett i det. Du vil kanskje peke på de fire vi har i Bibelen; Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Og kanskje vet du at det finnes noen utenfor Bibelen også. Evangelieskrift finnes i både Thomas’ og Maria Magdalenas navn. Og det finnes flere. De er samlet under det vi kaller «apokryfe evangelier», og er oversatt til mange språk. Også de apokryfe evangeliene er tekster om Jesu liv og lære. Noen av dem har Jesus-ord. Det vil si setninger som skal være direkte sitat av noe Jesus har sagt. De er skrevet, eller gir seg ut for å være skrevet, innenfor det nye testamentets tidsramme og trosunivers.
«Apokryf» betyr hemmelig eller skjult, men i denne sammenheng er tekstene ikke skjult i egentlig forstand, de er bare holdt borte fra det som er bevart i Bibelens tekstsamling og kirkens liturgi, det som kalles «kanon» eller de kanoniserte skrifter. Mange av de apokryfe tekstene har vært kjent gjennom kirkehistorien. Andre har vært tapt, men gjenfunnet i Egypt på 1900-tallet, og tilhører det vi kaller Nag-Hammadi-skriftene eller samlingen av potteskår fra Medinet Madi.
Kanskje er det meningsfylt å knytte begrepet «apokryf» til disse tekstene fordi de ivaretar en skjult eller undertrykket side ved kristendommens budskap? I Maria Magdalenas evangelium, får for eksempel en kvinne en myndig og ledende stemme, og hennes relasjon til Jesus får vekt og betydning. Thomasevangeliet fremstår som mer filosofisk enn de kanoniske evangeliene. Det er blitt kalt gnostisk og dualistisk. Kanskje appellerer det mer til den menneskelige fornuft og kritiske tenkning? For meg gir det i alle fall mening å tenke at det finnes noen beretninger fra Jesu liv og virke som utfordrer det som har vært kirkens mainstreamteologi. Jo Clifford ser ikke bare på mennesket med en transkvinnes øyne. Hun lar også Gud selv være trans.
«Evangelium» betyr «godt budskap», og det er gjennomgående i de fire evangeliene at formålet med dette gode budskapet er å dele det med alle som vil høre. Det skal ikke lukkes inne i en klikk, ikke forbeholdes en gruppe, en slekt eller en sekt. Det gode budskapet er en fortelling som skal fortelles «til verdens ender». Til fattige og rike. Til troende og vantro. Til barn og voksne. Til slaver og frie.
Hver gang et menneske blir døpt inn i den kristne kirke, gjentas noen Jesusord som handler om å fortelle. Ordene er hentet fra den siste talen Jesus hadde til sine disipler, og er en slags programerklæring for hva det skal bety å være en Jesu disippel når Jesus ikke lenger er på jorden. Disse Jesusordene kalles gjerne «Misjonsbefalingen», og finnes i litt ulike versjoner i de fire evangeliene.[2] Budskapet er at evangeliet ikke bare er noe som en gang ble fortalt. Det er noe som fortsetter. Og noe som skal fortsette. Hvert menneske er invitert til å fortelle videre. Ut fra, og gjennom sitt eget liv.
Det er ikke så lett å si hva det er å møte Jesus i dag, men jeg mener det handler om en grunnleggende og overskridende opplevelse av mening og sammenheng. Av å få høre til blant menneskene. Av å få være del av alt som er skapt. Kanskje kommer denne opplevelsen som følge av å høre noen fortelle, kanskje kommer den i møte med en som viser omsorg, en som gjør noe ekstra, en som virkelig forstår. Kanskje kommer den som følge av en naturopplevelse. Eller en kulturopplevelse. En kirke-opplevelse. Evangeliene og hele Bibelen, gir oss språk for hva det er eller kan være å møte Jesus eller å møte Gud. Et språk som ikke likner på andre språk. De bibelske tekstene spenner over mange tider og kulturer, de vever seg inn i hverandre og belyser hverandre, utfordrer hverandre, utsletter hverandre og kritiserer hverandre. De er som et salig og uforutsigbart system av røtter, og ut av disse røttene vokser det blomster som kanskje ikke likner på noen blomst vi har sett før. Veksten likner i alle fall ikke på roten. Det er vanskelig å snakke om tro uten å snakke gjennom bilder, metaforer eller poesi. Jeg tror at tro er kunst. At det er kunsten å sette sammen. En måte å se på. En måte som holder det hellige sammen med det alminnelige, Gud sammen med mennesker, og kanskje fremfor alt: tro er en måte å se på som holder mennesker sammen med mennesker. Troen viser oss at vi er en verden og en menneskehet, og at vi er det under en kjærlig Guds himmel.
Når Jo Clifford skriver sitt evangelium, står hun i en kunstnertradisjon. Samtidig står hun i den tradisjonen som startet med Jesusordet «Gå og fortell!»[3]. Tradisjonen som henger sammen med aposteloppdraget «Forkynn!»[4] . Som henger sammen med budskapet Paulus fikk ved Damaskus da et lys strålte fra himmelen, og han hørte ordene: «Reis deg og gå inn i byen, der vil jeg fortelle deg hva du skal gjøre!»[5], og det han skulle gjøre, var å forkynne, fortelle. Og som henger sammen med all den bekjennelseslitteratur som er skrevet fra Augustins Confessiones og til Jon Fosses septologi i dag. Og som altså følger hver den som vil bli døpt.
I Bibelen er begrepet «himmelens dronning» knyttet til jomfru Maria. I skeiv kultur er «dronning» knyttet til menn som transer («drag queens»). Når Jesus blir trans og himmeldronning i én og samme tekst, er det en karnevalesk[6] lesning av Bibelen som skjer. «De siste blir de første». De utstøtte får en hedersplass. De «små» blir opphøyet. I dette omsnuings-arbeidet går Clifford fundamentalteologisk til verks. Bibelens språk og begreper, retorikken og det overordnede ved kristendommen, reformuleres på en kritisk og kreativ måte. Motivasjonen er et oppgjør med skamming, skyld-påførsel og undertrykking, sier hun. Dette er personlig, men også mer. Clifford har dedikert forestillingen sin til Veronica Bolina, en transkvinne som ble slått og terrorisert av politi og voktere mens hun satt i fengsel i Brasil i 2015. De maltrakterte ansiktet hennes og barberte hodet hennes. Clifford skriver at hun ser Kristi ledelser i Veronica Bolinas lidelser. At hun viser henne Kristus.
Å bruke hellige tekster til å se mennesket, er en religiøs bruk av det vi kaller hellige tekster. Og motsatt: Å bruke menneskelig erfaring for å forstå de hellige tekstene, er en måte å leve på og en måte å se livet på, som gjør at vi ser Gud, ser det hellige i dem. Jeg kaller denne dobbelte lesningen for intertekstuell. Og det er forholdet mellom tekstene som skaper mening og som driver den videre.
En slik lesning er ikke moderne. I kristendommen henger den sammen med parafraseringen som så ofte skjer av det gamle testamente i det nye testamente. Jesus plukker ut setninger og poenger fra den jødiske bibel, og dem inn i nye kontekster, nye tankerekker ut fra det han selv opplever i sine hverdager. Paulus gjør det samme. Slik viser Bibelen hvordan vi mennesker kan gi språk og fellesskap til hverandres erfaringer over lange tids- og kulturavstander.
Den intertekstuelle lesningen, handler også om inkarnasjonen. Simone Weil forklarer inkarnasjonsmysteriet slik: «Gud lar seg senke ned for å løfte mennesker opp». Hun kaller korset en vektstang, og skriver om hvordan Gud gjør seg til ett ikke bare med menneskenes liv og kropp, men også med menneskenes død. Dette er en tanke hun henter opp fra det nye testamente og fra kirkens liturgier, og fører videre i sine egne filosofiske betraktninger. I sitt eget språk, viser hun hvordan fortellingene om Jesus og hans lidelse også er fortellinger om mennesker og menneskers lidelse. Og motsatt: fortellingene om menneskers lidelser, er fortellinger om Guds lidelser. Alt dette ligger også mellom linjene i Jo Cliffords evangelium. Queen Jesus er et menneske som er Jesus og som bruker bibelske fortellinger og bilder til å vise oss hva troen handler om, og hva Guds kjærlighet handler om. I min oversettelse har jeg satt til en rekke fotnoter og kommentarer. Dette har jeg gjort for å peke på noen av de krysskoblingene som finnes mellom Bibelens tekster og Cliffords tekst. Clifford parafraserer slik Jesus og Paulus gjør. Hun utvider og spisser ved å sette gamle tekster inn i nye kontekster. Hun bevarer mange av Bibelens gamle talemåter, ved for eksempel å starte mange setninger med «og». Hun har også referanser til liturgiens talemåter og de gamle litaniers[7] innhold.
Da jeg startet oversettelsesarbeidet, var jeg fristet til å «rette opp» flere passasjer. Jeg kjente jo til bibelfortellingene som lå under det Clifford skrev, og disse fortellingene forløp annerledes. Så forsto jeg at det var nettopp vridningene som gjorde at Dronning Jesus` evangelium blir et fullverdig evangelium. Fullverdig på den måten at det har en tydelig forteller, en forteller som bygger sitt budskap på et eget møte med Jesus, og en forteller som har med alle de viktige elementene i den store Jesusfortellingen[8].
Kristendom er seig materie. Den henger ofte fast i fortidens måter å se og forstå på. Hva slags mennesker vi har sett Gud i, har variert gjennom historien, og det varierer gjennom de ulike kontekster vi beveger oss i. Å se Gud i barnet, er som regel uproblematisk. Å se Gud i mannen, er problematisk på en måte nå som ikke var før. Det er maktkritikk og feminisme som har åpnet øynene våre for dette. Å se Gud i kvinnen, begynner vi å venne oss til. Men hva med å se Gud i skeive? Hva med å se Jesus som trans? Fordi Evangeliet handler om Guds kjærlighet til mennesker og til verden, og om det å elske vår neste som oss selv, er vitterlig The Gospel According to Jesus, Queen of Heaven også en måte å aktualisere hva kristendom er.
Hvis vi kunne tenke oss en direkte tale til mennesker fra Gud i dag, tror jeg Gud ville si: «Nothing about me without you!». Og i dette «you» ligger det et større mangfold av menneskelighet enn vi kan forestille oss. For skal vi ta på alvor hva inkarnasjonen i kristendommen handler, må vi la den gjelde alle mennesker og alt menneskelig, til alle tider. Blir kirken eller teologien en maktbastion som holder gudlikheten borte fra noen, og favoriserer andre, undergraver den sin egen posisjon. Troverdigheten og fremtiden ligger i å se Gud, ikke bare i barnet, mannen eller kvinnen, men også i det som overskrider. I det som er skeivt. I det som bare et mangfold av stemmer kan fortelle. I alle som må finne sine egne ord og egne navn for hvem de er og hva de er; i Jo Clifford. I Veronica Bolina. I deg. I meg.
Jeg tror Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning er bekjennelseslitteratur som vil bli stående. Det fornyer vår forståelse av hva en øyenvitneberetning er, og hva et evangelium er. Det fornyer vårt syn på hva tro er. Men aller mest setter det et hellig lys på hva et menneske er, og at vi ikke kan snakke sant om Gud uten å snakke sant om mennesket. Overfor Gud har vi ingen ting å skjule. Heller ingen ting å skamme oss for. Når vi spør Gud hva et menneske er, peker Gud tilbake på oss og hvordan vi er, og ber oss å se, forstå og elske det vi ser og den vi er.
[1] ”Hva er da et menneske? Et menneskebarn at du bryr deg om det?” Spørsmålene kommer fra Davidssalme 8, og gjentas flere steder i det nye testamente. Det har røtter i den bibelske visdomstradisjonen og forgreininger inn i eksistensfilosofi og –teologi.
[2] Matteus 28, 16 – 20, Markus 16, 14 – 20, Lukas 24, 44 – 53, Johannes 20, 19 – 23. Også Apostlenes gjerninger har dette med. Se kap. 1, vers 4 – 12.
[3] Lukas 8, 39, Markus 5, 19, Matteus 10, 7.
[4] Markus 3, 13 – 19.
[5] Apostlenes Gjerninger 9.
[6] Begrepet er knyttet til Bakhtin, og peker på en omsnuing av alle makthierarkier.
[7] Et litani er en lengre bønn som leses eller synges vekselvis av presten og menigheten i en gudstjeneste.
[8] Bebudelse og fødselsfortelling, Bergprekenen, Fadervår, himmelrikeliknelser, lidelsesfortelling og mye mer.
Del med en venn