And before I forget I love you, I love you

Min mor døde av Alzheimers 2. januar 2000. Hun var 72 år gammel og hadde fått diagnosenbare fire år tidligere. Hun tilbraktesine siste tre år på et omsorgshjem, omgitt av mennesker som led av samme sykdom. I tankene våre sa min bror, Graham, og jeg farvel til henne to år før hun døde. Vi så på at hun sakte ble verre, til hun de siste 18 månedene ikke hadde noen anelse om hvor hun var. Hun hadde liten kontroll over tale eller kroppsfunksjoner, og hun kjente ikke lenger igjen noen, ikke engang meg eller broren min. Hun husket heller ikke faren vår, hennes ektemann gjennom 40 år, som døde fem år tidligere. Mamma ante ikke at hun fortsatt var elsket.

Jeg hadde hatt en viss suksess med å skrive og fremføre monologer rundt om i verden, og visste at jeg ville skrive en til mammas minne. Det tok 18 år.

Dette er en sykdom uten kur, en sykdom som i 2020 forårsaket over 11 % av alle dødsfall i England. Den nest største dødsårsaken. Denne sykdommen har vært prøvd skildret både i romaner, på TV og i

filmer. De fleste av dem ser ut til å gjøre helter av de lidende og deres omsorgspersoner, som tar utfordringen med tapperhet og mot. Dette var ikke min erfaring. Moren min var ikke modig, hun var ingen helt, menneskene i helsevesenet prøvde å gjøre det så komfortabelt som mulig for henne. Graham og jeg følte oss hjelpeløse. Jeg visste at stykket mitt ville være opprivende, for meg som dramatiker og skuespiller, og for publikum. Men jeg ville ikke at det skulle være deprimerende. Jeg ønsket at kjærligheten og humoren skulle skinne sammen med smerten. Jeg ønsket at folk

skulle dele reisen til de syke, omsorgspersoner og familie.

Før jeg glemmer at jeg elsker deg: Jeg elsker deg er ikke en komedie eller tragedie. Det er en veldig

hverdagslig historie, fortalt av en helt vanlig mann, som går en altfor vanlig fremtid i møte. Jeg ønsket å behandle denne mannen med kjærlighet og respekt, og ikke sminke smerten, frykten og forfallet

til glemselen. Når jeg selv framfører dette, ler jeg. Jeg raser. Jeg gråter. Jeg deler alle følelsene med publikum. Vi gråter, ler og raser sammen. Jeg er veldig stolt av å få mine ord oversatt av Jørgen Strickert og fremført av John Nyutstumo, og veldig takknemlig overfor Teater Innlandet for at jeg får dele mine ord med dere.

Jeg håper dere alle tar del i en kjærlighetsreise.

Pip Utton

dramatiker

My mother died from Alzheimer’s on January 2nd, 2000. She was 72 years old and had been diagnosed only 4 years before. She spent her last three years in a care home, surrounded by people suffering from the same disease. In our minds, my brother, Graham, and ,I said our goodbyes to her 2 years before she died and then watched her slowly deteriorate until, for the last 18 months, she had no idea where she was, she had little control over her speech or bodily functions, and she no longer recognised anyone not even me or my brother, nor did she remember our father, her husband for over 40 years, who had died 5 years earlier. Mum had no idea she was still loved.
I was having some success writing and performing monodramas around the world and knew that I would write one in mum’s memory. It took 18 years.
It is a disease without a cure, a disease that in 2020 caused over 11% of all deaths in England, the second biggest cause of death.
Novels, TV, and film have all had a go at depicting this disease, most of them seeming to make heroes of the sufferers and their carers, rising to the challenge with bravery and fortitude. This wasn’t my experience. My mum wasn’t brave, she wasn’t a hero, and her carers were just trying to keep her comfortable. Graham and I were helpless to do anything.
I knew my play would be upsetting, to write, to perform, and to watch. But I didn’t want it to be depressing. I wanted the love and humour to shine out alongside the pain. I wanted people to share the journey of sufferers, carers and family.
‘And before I Forget I Love You, I Love You’ is not a comedy or tragedy. It’s a very everyday tale, told by a very ordinary man, facing an all-too-common future. I wanted to treat this man with love and respect, not glossing over the pain, fear and decline into oblivion.
When I perform this, I laugh, I rage, I weep. I share all the emotions with my audience. We cry, laugh and rage together.
I am very proud to have my words translated by Jørgen Strickert and performed by John Nyutstumo, and very grateful to Teater Innlandet for sharing my words with you.
I hope you all share a journey of love.

Pip Utton