Nå er det alvor!

av Thorleif Linhave Bamle, teatersjef

Gjennom ni år har Teater Innlandet langsomt blitt økonomisk svekket i sin evne til å utføre sitt mandat. Samtidig som prisene har økt kraftig, har den rådende politiske linjen vært kutt over mange år. Det får konsekvenser.

I den siste periodiske evalueringen av teatret (2019), ble vi løftet frem som en meget effektiv organisasjon. Vi har med andre ord ingen ytterligere muligheter til å kutte og effektivisere, uten at det går direkte utover tilbudet til publikum i regionen. Der er vi nå. Vi klarer ikke lengre å absorbere den gradvise nedbyggingen, og konsekvensen er store kutt i turné og produksjon. Det står sterkt i kontrast til alle de politiske lovordene og festtalene, for Teater Innlandet blir stadig fremhevet for våre co-produksjoner, vår utstrakte turnévirksomhet, og vår tydelige plass på det nasjonale scenekunstkartet.

Teater Innlandet holder til i moderne lokaler på Hamar med tilhørende husleie. En husleie som øker betydelig samtidig som tilskuddene svekkes. Det spiser direkte av teatrets produksjonsmidler og fører til et dårligere tilbud. Også for publikum på Hamar. Økt husleie, økte strømpriser og økte kostnader spiser betydelig av teatrets budsjett. Når statlige overføringene over ni år gradvis har blitt avkortet må kuttene til slutt komme. Realiteten er at Teater Innlandet over disse ni årene har tapt over 4,7 millioner i overføringer. Over samme periode har prisveksten alene økt med nesten 25%. Da er ikke årets kraftige inflasjon medberegnet. At dråpen som nå får begeret til å renne over kommer rett i halen på en pandemi, forverrer situasjonen ytterligere. Etter mer enn to år med minimal publikumskontakt, er vår egeninntjening blitt kraftig svekket. Denne cocktailen kan få langvarige konsekvenser. For teatret, for publikum og det vil ramme kunstnerøkonomien hardt.

I denne situasjonen er det lett å bli litt sjalu når en ser hvordan andre regioner og deres nasjonale politikere raskt melder seg på i kampen for sine institusjoner og tilbudene til sine innbyggere. Kan vi ikke få til noe slikt her også? Betydningen for oss og for kulturfeltet i Innlandet, av at våre folkevalgte – Innlandsbenken – hever stemmen på våre vegne, er stor. Og nødvendig. Det ville samsvart godt med fylkets ønske om å tiltrekke seg prosjekter og kunstnere til regionen. Så kjære representanter for Innlandet, vi behøver dere! La oss løfte denne regionen samlet. La oss vise mot og tale Innlandets sak. For vi ønsker vel alle at innbyggerne i denne regionen skal ha samme forutsetninger for å oppleve kunst og kultur fra øverste hylle? Jeg ser ingen grunn til at Innlandet skal ligge så langt bak andre regioner i dette landet. Det hadde vært interessant å utrede hvor stor del av de statlige kulturkronene som går til Innlandet sammenlignet med andre regioner. Jeg mistenker at differansen er stor. Hvis det er tilfellet, er det naturlig å stille følgende spørsmål; mener vi at innbyggere i denne regionen ikke har like forutsetninger for å skape fremragende kunst og kultur, eller at innbyggerne her ikke fortjener et like godt tilbud? Teater Innlandet har heldigvis i alle år hatt dyktige og ambisiøse eiere i ryggen. Skal vi nå unngå å bli svekket, må de arbeide aktivt for å gi teatret gode forutsetninger til å oppfylle sitt mandat. Politisk og økonomisk.

Så vil mange påpeke at vi befinner oss i en ekstraordinær situasjon, og at også vi må ta vår del av innstrammingene som må til. Politikk handler som kjent om å prioritere, men politikk handler også om forholdsmessighet; om hvilken betydning et konkret kutt på ett enkeltområde har som bidrag for å nå et annet overordnet mål – vurdert opp mot skadevirkningene ved det samme kuttet. Skadevirkningen for Teater Innlandet blir stor. Etter år med pandemi, og i en verden preget av uroligheter og krig, kan neppe en svekkelse av frie ytringer og offentlige fellesarenaer være rett medisin. Tvert imot burde kulturen og kunsten styrkes som selve antipoden til alle de antidemokratiske strømningene som eksisterer i samfunnet, og dermed bli en reel motstandskraft. For hva er det egentlig alle midlene som nå blir brukt til økt sikkerhet skal forsvare, om det ikke er vår identitetsbærende kultur?