Skam, hat og kjærlighet

_{Av Arve Fuglum}

Sorg, savn, hat, smerte og hevn. Men også inderlig kjærlighet. Tom Styve og Anne Guri Tvedt har hovedrollene i den, fram til nå, litt ukjente Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis. Det kan til tider være emosjonelt utmattende.

-Ja, vi merker det, vi gjør det, forteller Anne Guri. -Vi kjenner på store deler av følelsesregisteret i løpet av forestillingen. Det er egentlig en vill emosjonell reise, som også setter seg i det fysiske spillet. Jeg kjenner det igjen fra min bakgrunn som danser, der det følelsesmessige og fysiske henger nøye sammen, sier hun til gjenkjennende nikk fra sin makker på scenen, selv Tom Styve ikke har noen dansekarriere å sammenligne med.

-Jeg blir både fysisk og mentalt sliten av denne rollen, sier han. -Men sånn skal det jo være. Vi prøver å gi det vi har både under prøver og forestillinger, uansett hva det er. Det er krevende og utmattende, men på en god måte.

Språk fra 1909
Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er en gammel historie om en tidsepoke enda lenger tilbake i tid, med en tydelig Sigrid Undset-signatur. Dramatiker og regissør Nina Wester har valgt å beholde Undsets språk anno 1909. Før prøvestart lurte de på om dette kom til å bli vanskelig å forholde seg til, men begge har konkludert med at det er en givende og positiv utfordring.

-Jeg trodde det kom til å bli vel svulstig, men det oppleves ikke sånn i det hele tatt. Vi har ikke hatt noe behov for å gjøre endringer på akkurat det, sier Tom, og får følge av Anne Guri. -Jeg også tenkte at det ville bli et større hinder, men så viser det seg at det faktisk er til hjelp for å plassere oss i en annen tidsepoke. Regissør Nina Wester har uttalt at Sigrid Undsets språk er en karakter i seg selv i dette stykket, og det er jeg enig i, sier Anne Guri.

Trenger ikke være Undset-kjenner
For Tom Styve, som er lillehamring, er det stas å spille i noe som er laget av Sigrid Undset. -Ja, vi Lillehammer-folk har jo et visst eierskap til Undset. Jeg har også det; det er et navn jeg har hørt om gjennom hele oppveksten, og statuen av henne står sentralt plassert i byen. Da blir det også litt ekstra moro å ha turnépremieren på Lillehammer, det er det ingen tvil om. Samtidig er det ikke sånn at noen er nødt til å være Undset-kjennere for å se denne forestillingen, eller å spille i den. Historien står veldig godt for seg selv, mener Tom.

-For min del, skyter Anne Guri inn, -har jeg blitt nysgjerrig på å finne ut mer om Sigrid Undset, kanskje fordi jeg har den kvinnelige rollen? Jeg liker å ha med meg ideer om hva Sigrid kan ha tenkt om Vigdis’ indre liv.

Hjelper å kjenne hverandre godt
I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er Tom og Anne Guri de to som bekler tittelrollene, men selv om det denne gangen er de som har hovedrollene, understreker begge betydningen av samspillet og ensemblet som helhet.

-For å få fortalt denne historien er alle på scenen like viktige. Rollekabalen er ulik fra gang til gang, men vi er uansett avhengige av hverandre for å få et godt resultat, sier Tom. -Vi er prisgitt gode kolleger både på og av scenen, utdyper Anne Guri. -Vi tar imot og deler kunnskap med hverandre hver dag. Tips og råd kan vi aldri få nok av.

En annen ting begge er tydelige på, er betydningen av å kjenne hverandre godt. Forholdet mellom karakterene Viga-Ljot og Vigdis er fylt av alle sjatteringer fra kjærlighet til hat. At de to skuespillerne kjenner hverandre ut og inn er til god hjelp.

-Det har mye å si for samspillet vårt at vi er trygge på hverandre, sier Tom. -I arbeidet med å finne ut av rollene er det en del ting vi slipper å bruke tid på siden vi har jobbet sammen så lenge som vi har.

-Det føles kreativt godt og fritt, supplerer Anne Guri. -Vi legger ikke bånd på oss, og er på bølgelengde, og alt i alt handler det om trygghet nok til å gi hverandre plass. I tillegg er det lettere å tørre å ta plass, der det føles nødvendig, sier hun.

Sterke personligheter
I boka til Sigrid Undset framstilles både Viga-Ljot og Vigdis som sterke personligheter, og de to skuespillerne bruker naturlig nok mye tid på å bane seg vei inn i karakterene. Tom Styve har gjort seg en del tanker om det.

-Jeg oppdager nye ting hele tida, synes jeg. Viga-Ljot er en uforutsigbar type, som mistet faren sin tidlig og ble tidlig voksen. Det er absolutt en godhet i ham, men også et dypt mørke. Egentlig er han en modig og selvstendig mann, som det har tatt litt tid å bli ordentlig kjent med. Men jeg føler jeg er inne på noe nå, sier Tom.

-Vigdis er også et menneske med mange lag, mener Anne Guri. -Det er mange år som fortelles på kort tid, og i løpet av den tiden får hun blant annet kjenne på smerte, uforløst kjærlighet, skam og raseri. Det er jo følelser som er uavhengig av tid og sted, som vi alle kan føle fra tid til annen. Men hevn – der har jeg vært nødt til å lete litt dypere for å finne hva som kan trigge dette i meg. Æresbegrep og religion er også noe som ikke har naturlig bolig hos meg. Likevel er det mye hos Vigdis som føles veldig tilgjengelig, og som flere enn meg kan kjenne seg igjen i, tror jeg.

De to rutinerte skuespillerne bruker ordet «gøy» når de beskriver hvordan det er på prøvene til forestillingen. Det betyr ikke at det er et stykke fylt av humor, selv om begge er glad i humørfylte roller.

-Humor er et grep jeg føler jeg har lett tilgang til, men jeg leter ikke etter det i denne rollen, sier Tom. -Likevel, det kan ikke være dystert i nitti minutter heller, da blir det fort litt for mye. Så kanskje noen få elementer av det får snike seg inn, uten at det blir noe å slå seg på lårene av, sier Tom, mens Anne Guri føyer til, med glimt i øyet:

-Nei, det blir mest skam, det har vi også lett tilgang til!