«Jeg vil bli berørt»

_{Av Arve Fuglum}

Et intervju med Terje Strømdahl om en spesifikk teaterforestilling kan komme til å handle om en god del annet. Småflyplasser, for eksempel. Eller filosofering rundt fisking, og om at han egentlig ikke lenger trenger å jobbe.
– Jeg er jo fylt 70, og synes det er ganske fint å slippe å stå opp tidlig, og i bunn og grunn er det jo ganske kjedelig å jobbe når jeg kan slippe!

Så hvorfor er han da – igjen – i en av Teater Innlandets saler for å forberede nok en teaterforestilling? Denne gangen Møt meg ved morgengry, som etter premieren i Hamar kulturhus skal turnere Innlandet til midten av april.

-Det er repertoaret! Forestillingene jeg blir forespurt om å være med på er for gode til å si nei til. Jeg har ellers mange andre morsomme ting å drive med, men med disse prosjektene, på et teater der jeg liker å være …!  Da kan jeg jo ikke sitte i en sofa hjemme i Oslo. Jeg må hit! Og det har jo blitt en del ganger, det har jo det. Første gang var vel Pingviner i Sahara for …, tja, over ti år siden i hvert fall. Veldig gøy! Og siden har det vært mange ganger både som regissør og skuespiller, sist gang i fjor, med Himmelens Dronning, sier Terje og utbryter: -Så er det jo også flyplass her! Behold den! Ikke prøv å legge ned småflyplassen på Stafsberg!

Med fly til Trysil
Indignasjonen over Hamar kommunes planer om å erstatte småflyplassen med boliger, har sitt utspring i Terjes pilotsertifikat. Han eier nemlig sitt eget småfly, og under prøveperioden til nevnte Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning, fløy han fram og tilbake til Oslo. Nå kommer han med en trussel, rett og slett: -Behold flyplassen på Stafsberg, ellers kommer jeg ikke mer! Men til Trysil drar jeg, legger han til.  

Terje eier nemlig også en liten, primitiv hytte i Ljørdalen i Trysil. Strategisk plassert ved en gammel, 800 meter lang flystripe. Her må han tilbringe minst fem-seks uker i løpet av sommerhalvåret.

-Jeg elsker Ljørdalen, med sine myke åser, skogen og fiskevannene, sier han med varhet i stemmen.

-Du fisker, ja?
-Jeg liker å fiske, absolutt, men det er ikke så viktig å få fisk. Ofte stiller jeg spørsmålet: Har jeg egentlig lyst til å få fisk, eller er det forventningene til selve turen som er viktigst? Mange ganger har jeg tenkt at om jeg får fisk nå, hadde jeg blitt litt lei meg. For da måtte jeg ha brukt tid på å rense fisken, og så måtte jeg ha spist den, og jeg er jo ikke så veldig glad i fisk. Altså, jo, ørret går bra, men harr, som jeg får der, det er ikke noe godt, skjønner du. Så-ee …, fisketur, ja, nei, det handler vel så mye om naturopplevelse, solnedgang, roen, og hva alt dette gir meg av inntrykk og tanker,

Dyp kjærlighet
Men – det var Møt meg ved morgengry. Terje henter seg inn fra de fiskefilosofiske tankene, understreker at han nå, om vinteren, tar toget til og fra Oslo, og forteller om en nær relasjon til dette stykket.

-Altså – jeg har et dypt kjærlighetsforhold til denne forestillingen, og det har jeg hatt siden jeg så urpremieren i Edinburgh i 2017. Den tar for seg eksistensielle tap, som alle vil oppleve noen ganger i livet. Det kan være alt fra å miste et kjæledyr, at kjæresten din går i fra deg eller at noen du er glad i dør. Det du sitter igjen med da er savn, tap og sorg, og dette stykket behandler begrepet sorg og hvordan vi håndterer det, og det gjøres på en merkverdig, humoristisk måte.

-Humoristisk?
-Ja! Jeg lo meg igjennom det da jeg så det første gangen. Gråt litt også, joda, jeg gjorde det. I mer eller mindre uklare øyeblikk har jeg kalt det for «en komedie om sorg». Og det kan jeg ikke kalle det, får jeg beskjed om, da kommer det jo ikke folk, sier de. Men nei, jo, kom og se om det stemmer, da! Jeg tror det, nemlig. For når vi er i de vanskelige rommene i livene våre er behovet for å le, spøke og smile på det største. Jeg skjønner altså ikke helt hvorfor, men under prøvene ler jeg så jeg hikster innimellom. Og feller noen tårer underveis, også.

Trygg på skuespillerne
-Hvor vanskelig er det å gjøre et alvorlig tema morsomt?
-Det vanskeligste er egentlig å svare på det spørsmålet! Men på scenen her er det altså to mennesker som er i enorme vanskeligheter. De ser ikke helt selv hva slags vanskeligheter de står i, men det oppfatter publikum. De prøver å jobbe seg unna problemene ved å lyve eller å manipulere den andre, og det blir gjenkjennelig og til tider komisk for de som sitter i salen, sier Terje.

Med Ine Jansen og Ingjerd Egeberg i rollene er han også sikker på at forestillingen er i de beste hender.

-Jeg har ikke vært så trygg som regissør noen gang! Disse to; de har sagt at de er forelsket i stykket, og i hverandre, ja profesjonelt sett. Og det synes – de har en slags radar for hverandre. Den minste tankeforandring hos den ene fanges opp av den andre. Jeg ser det, det er jo jobben min, mens publikum vil oppleve det som sant, ærlig og ekte. Det er et totalt nakent, ubeskyttet mottak av kollegaens nærvær. Det …, ja …, jeg tror jeg kan love en opplevelse som krever at noen andre du kjenner også ser forestillingen. Ser du den aleine kommer du fort til å oppsøke noen og be dem se den. Eller, kanskje se den en gang til?

Terje retter ryggen og lener seg engasjert framover.  

-Ja …, nettopp, se den to ganger! Fordi det er jo et mysterium her, og det har blitt nevnt at de to kvinnene i stykket havner på en øde øy, men gjør de det? Eller har de havnet et annet sted? Det hele er bygget opp som en krimhistorie, og de havner på en øy eller noe annet, og må undersøke hvor de er og hvorfor de har havnet et sted de ikke ønsker å være. Så ja, dette er en kriminalkomedie om sorg og savn …!  Men i all verdens rike …, kan jeg si det? Terje spør seg selv, innadvendt, før han høylytt svarer:

-Ja, hvorfor ikke?!

Han lener seg tilbake, fornøyd med sin egen formulering og konklusjon.

Ønsker å bli forandret
Gjennom et helt yrkesliv på og ved scenen har Terje Strømdahl skaffet seg en enorm erfaring. Så på bakgrunn av det, hva slags forventninger har han til hvordan publikum tar imot Møt meg ved morgengry?

-Jeg går ikke inn i en sånn arbeidsprosess fordi jeg må, men fordi jeg ønsker å bli litt forandret. Jeg vil presentere det som Terje hadde ønsket å se. Så kan det jo hende at noen vil protestere og si at folk er så forskjellige, men – nei! Ikke når det gjelder de dypeste behovene; trygghet, åpenhet, ærlighet, gleder og sorger. Så kanskje forventingene mest er til meg selv? Jeg er målestokken.

-Hvis jeg blir berørt – da blir publikum det også!