Å sette seg selv i best mulig lys

Vi lever i en virkelighet som akselererer fortere og fortere, og kravene som stilles til det å være menneske blir tøffere og tøffere. Vi skal være flinke til alt, likt av alle, se bra ut og fremstå «vellykket». Det viser seg dessverre at vi er villige til å strekke oss langt for å oppnå akkurat dette. Det er det Story, story, die i bunn og grunn handler om.

Ordene kommer fra Alan Lucien Øyen, mannen bak denne danseforestillingen. Han stiftet kompaniet winter guests i 2006, som nå gjester Hamar for første gang.

Selve tittelen på forestillingen kommer fra en nord-amerikansk improvisasjonslek, der poenget er å fortsette historien fra aktøren ved siden av. Ved nøling eller dårlig fortalt fortsettelse, roper publikum «Die!». Den som til slutt står aleine igjen på scenen er vinneren.

-Dette var et av utgangspunktene, og den samme situasjonen finner vi både i hverdagen og på sosiale medier, forteller Alan. -Det dreier seg om å finne måter å sette seg selv i et best mulig lys på, og de som ikke klarer å framstille seg selv fordelaktig, faller ofte igjennom. Satt litt på spissen: Vi skriker høyt om det vi gjør hele tiden, og det skal være flott, spektakulært og beundringsverdig. Har du gått en tur i skogen eller besteget en fjelltopp, har det ingen verdi dersom du ikke har beskrevet det utfyllende med bilder og tekst på Instagram.

Fra konkret til abstrakt
-Men hvordan overføre dette til en danseforestilling?

-Det er selvfølgelig en utfordring å oversette en konkret problemstilling til noe så abstrakt som bevegelse. Det begynner med mye dialog med utøverne, så arbeider vi med å overføre tekst til bevegelser og å sette dansen inn i en situasjon – isteden for en abstraksjon. Det er mange måter å fortelle en historie på, og ingen av dem trenger nødvendigvis å være usanne. Men historien forandrer seg avhengig av hvem du forteller den til, og hvordan man ønsker å framstå. Derfor legger vi til og trekker fra. Vi overdriver og underdriver og skaper en virkelighet i grenseland mellom sannhet og fiksjon. Forestillingen har mange åpninger for publikum hvor de kan tolke den på sin egen måte, mens i andre deler av stykket kan publikum tydeligere følge konturen av en historie. Innenfor dette finnes det mange muligheter for scenisk utfoldelse. Og mye lek!

-Betyr det også humor?

-Ja, absolutt! Vi prøver alltid å bruke elementer som kan være morsomme for publikum. Små pauser som avvæpner og som fremprovoserer en latter som kanskje like etterpå kan settes i halsen.

Noe av inspirasjonen til forestillingen hentet han fra en gammel TV-personlighet fra USA.

-Jeg er veldig inspirert av den amerikanske TV-personligheten Fred Rogers, som i over 30 år drev et barneprogram kalt Mister Rogers’ Neighborhood. Han var opptatt av at barn skulle forstå at det var godt nok å være som man er – vi trenger ikke nødvendigvis å gjøre oss til for å tekkes andre. «I like you exactly as you are», sa Mr. Rogers til barna på slutten av hvert eneste program. Dette er kanskje et budskap også vi voksne burde ta til oss.

Banebrytende scenekunstner
Alan Lucien Øyen har fått en lang merittliste siden han koreograferte sitt første stykke i 2004, og er i dag regnet som en av Norges mest fremgangsrike og banebrytende scenekunstnere. Han liker å ta i bruk flere elementer i forestillingene sine. Noen ganger er det mindre dans, andre ganger mer. I Story, story, die har dansen en stor plass, men også replikker. Og en god del forskjellig musikk.

-Jeg tar i bruk mye filmmusikk. Jeg liker å illudere film med forestillingene. Som publikum er vi veldig eksponert for musikk i film og TV, og det synes jeg vi burde trekke sterkere veksel på når vi iscenesetter teater. Jeg er veldig bevisst på hvordan jeg bruker musikk i forestillingene.

Stoler på utøverne
Alan kommer ikke selv til å være til stede under forestillingen i Hamar kulturhus, selv om han gjerne skulle vært det.

-Jeg har dessverre ikke anledning denne gang på grunn av flere prosjekter som står i kø etter pandemien. Men det er gøy at jeg nå for første gang kan være representert med en forestilling i Hamar. Jeg var faktisk til stede på åpningen av kulturhuset i 2014. Men kompaniet klarer seg fint uten meg, for i winter guests har vi med noen av de beste danserne i bransjen internasjonalt, mener Alan.

-Jeg stoler veldig på utøverne, og føler en veldig trygghet på at de forvalter forestillingen på en utmerket måte når de er ute på turné. Det kan Teater Innlandets publikum stole på, også!