Alle vet at Julius Cæsar dør

Alle vet at Julius Cæsar dør. Brutus og konspiratørene sparer det ikke til slutten engang: allerede midtveis i stykket perforerer de den oppblåste keiserkandidaten. 23 ganger. Derfra og ut blir det bare mer blod. Det er kanskje historiens mest kjente drap, nest etter Han på korset.

Men som vi alle vet: Det er av mindre betydning hva som skjer. Spørsmålet er hvordan det skjer. Og hvordan det som skjer blir lest og fortolket, spunnet, firsthouset og jugd – og hvem som vinner kampen om fortellinga. Ikke hva som «er sant», men hva som blir sannheten.

Sist gang «Julius Cæsar» ble spilt i Norge, i 1947 (!), skrev Tor Oftedal: «De spørsmål Shakespeare reiser, er i høyeste grad aktuelle i dag. Liksom Brutus kjempet vi for kort tid siden en idealistisk kamp mot despotiet. Vi trodde at om bare tyrannen falt, ville vi få grobotn for en ny og bedre verden. De store internasjonale konfliktspørsmål som er dukket opp i etterkrigsperioden gjør Brutus’ tragedie uhyggelig aktuell. Liksom Brutus kan vi spørre oss selv: Var resultatet verdt innsatsen?»

Liksom Tor Oftedal, lever vi også i mellomkrigstida. Og det mangler ikke på despottalenter og tyrannaspiranter som cæsaraktig jobber for å demontere demokratier til fordel for autokratisk keisermakt. Noen av dem nøler ikke med å si høyt at de ikke nødvendigvis vil akseptere demokratiske valg.

I USA er «Julius Cæsar» blitt spilt med både «Donald Trump» og «Barack Obama» i rollen som Cæsar. Selvfølgelig.

Vil regissør Angelina Stojčevska, som nå skal gjøre sin «Julius Cæsar» på Teater Innlandet, kle ut Cæsar som en amerikansk president? En drakonisk og inngripende assisterende direktør i Helsedirektoratet? En fersk listetopp for Oppland Frp?

Akkurat det må du til ditt nærmeste kulturhus for å finne ut.

Men er det ikke Brutus som egentlig er den mest interessante karakteren i «Julius Cæsar»? «Hedersmannen» Brutus vil være prinsipiell, rasjonell og rettferdig, men ender med å krysse den grimmeste grensa, begå det største sviket, og slippe helvete løs.

Drap har det kjipe kjennetegnet at det er vrient å gjøre ugjort.

Det går også an å hevde at Brutus er den klart norskeste karakteren i «Julius Cæsar». (Bare se. Jeg hevdet det nå nettopp).

Våren og sommeren 2011 slapp fredsnasjonen Norge 588 bomber over Libya, et omfang som savner sidestykke i norsk historie. Målet var «å hindre folkemord», resultatet ble Youtube-hiten «Lynsjinga av Gaddafi», og et land i total oppløsning: krig mellom militser og stammer, en humanitær krise, omfattende brudd på menneskerettighetene, slavemarkeder, storstilt menneskesmugling og fremveksten av ISIL i Nord-Afrika.

«Julius Cæsar» ble skrevet for over 400 år siden om et drap som skjedde 44 år før Kristus, så det handler åpenbart ikke om Libya. Kanskje det handler om spøkelser, været, kjærlighet, svik, eller hvorfor guttegjenger er så barnslig bitchy.

Det må du nesten finne ut sjøl.

«Historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse», sa Marx.

Og før eller siden som storslagent, koko, erotisk horror-blodbad.

Jørgen Strickert, dramaturg