Dagen det smalt – og kjønnskategoriene falt

Hva er kjønn? Hvem får bestemme et barns kjønn? Og – er kjønn bare to?

Hålogaland Teater tar opp denne problematikken i Tobias og dagen det smalt, barne- og ungdomsforestillingen som spilles under Teater Innlandets Politisk korrekt teaterfestival. På en tilforlatelig måte blir det unge publikum, og forhåpentlig også lærere og foresatte, introdusert for refleksjonene og grubleriene som Cecilie/Tobias har rundt kjønn og sin egen kjønnsidentitet.

Omkring treårsalderen begynner barn å oppdage sin kjønnsidentitet – og de vil mer bevisst legge merke til ulike forventinger og verdier knyttet til de to kjønnene.  Til kjønnsforskjeller og kjønnsbestemte privilegier, og de vil utforske andre kjønn – i uttrykk, klesformer, roller, leker og privilegier. Noen barn vil føle seg mer hjemme i et annet kjønn, eller «det andre kjønn», om vi forholder oss til kjønn som binært: jente eller gutt. Andre barn foretrekker å være i flyt, variere mellom ulike uttrykk og væremåter, eller også bli fri fra kjønnsstempling, såkalt kjønnsuavhengig. En engelsk jussprofessor, og selv transmann, svarer slik på spørsmålet om hvordan vi vet et barns kjønn? «Det vet vi ikke; når vi tildeler den nyfødte en kjønnskategori, gjetter vi.»
Vi kan ikke vite om kategorien som tildeles den nyfødte på basis av dets genitalier (det kroppslige kjønn), vil være i samsvar med kjønnsidentiteten (eller identitetene) barnet selv opplever når hun/han/hen/de blir seg sin kjønnsidentitet bevisst; det psykologiske kjønn. «Tobias» i teaterstykket kjenner seg ikke igjen i den tildelte kjønnskategorien jente, og det gjør ham forvirret, ilter, trøtt og redd. Og det er hans store hemmelighet som han i lengden ikke kan bære og bakse med alene.

Folkeregistre i de fleste land opererer med to kjønnskategorier: gutt eller jente. Og selv om en i Norge fra en er 16 år selv kan bestemme sitt juridiske kjønn (altså hva som skal stå i folkeregisteret), er valget begrenset til kvinne eller mann; enten/eller. Men noen kjenner seg både/og; andre kjenner seg ingen av delene. Valget enten kvinne eller mann passer ikke for alle.

Sårbar gruppe
Den første levekårsrapporten om personer med kjønnsidentitetsspørsmål som kom fra Likestillingssenteret i 2013, «Alskens folk», behandlet temaet barn og unge – med fokus på deres erfaringer rundt egen kjønnsidentitet med foreldre og familie, med skole, helsevesenet, PP-tjenesten mm. Barn som undrer, eller «barn som transer», som professor i sexologi Esben Esther Pirelli Benestad betegner disse, er en svært sårbar gruppe. Noen beskriver deres opplevelser som «født i feil kropp» eller «født i feil kjønn». En mer presis beskrivelse er imidlertid at disse barna ikke føler seg vel med kjønnskategorien de fikk tildelt ved fødselen. Der ligger «feilen» – om vi skal snakke om «feil» her. Mange barn (og for så vidt også mange voksne) føler seg ikke tilpass med de forventinger som følger kategoriene kvinner og menn, jenter og gutter. Den sosiale fortolkningen – eller konstruksjonen – av kjønn (det sosiale kjønn) prøves ut av barn. Hva kan jenter og gutter tillate seg i det sosiale fellesskap? I forestillingen stiller Tobias/Cecilie også spørsmål ved den strenge kjønnsdelingen: Hvorfor må vi ha guttesnøhaug og jentesnøhaug?  Kan ikke gutter og jenter leke sammen? For hver gang leken skiller gutt fra jente, kommer Tobias/Cecilie i klemme, blir malt i stykker mellom sine ønsker om for ham «riktig» kjønnsutfoldelse og omgivelsenes definisjoner og kjønnsnormerte forventninger.

Synlig eller usynlig
I nevnte levekårsundersøkelsen skilles det mellom «sårbar som usynlig» og «sårbar som synlig». Det er de to sentrale mestringsstrategier for barn med kjønnsidentitetstematikk: å bli usynlig ved å holde sitt ubehag for seg selv og spille en rolle som er forventet av omgivelsene; eller å være synlig og opptre kjønnsnonkonformt eller kontrært. Å ikke bli sett som den en er, er like smertefull som det å være synlig, og bli utsatt for mobbing, hån, avvisning eller andre negative reaksjoner. Styrken og retningen av reaksjonene er avgjørende for om barnet velger å forbli usynlig eller om det kan tørre å vise hvem det føler det er. Foreldrenes støtte og aksept er svært viktig for hvor trygge de føler seg til å fremstå også utenfor familiesfæren og hjemmet.

Normene er sterke
Et slikt handlingsrepertoar hvor alle valg er belastende og begrensende for de det gjelder, sier noe om hvor sterke de kjønnsregulerende normene i samfunnet virker, og hvilke ekskluderende og marginaliserende effekter normene har. Bevissthet om dette hos voksne som møter barn er viktig så de ikke ubevisst videreformidler snevre rammer for barns kjønnsutfoldelse.

Kjønn er så mangt: en individuell identitet, en mellommenneskelig relasjon, en samfunnsmessig struktur og et organiserende prinsipp. Barn som transer, og voksne transpersoner, utfordrer basale kategorier som alle forholder seg til, er formet av, og så former eller reproduserer videre. Det organiserende prinsipp i samfunnet er kjønn, modulert i en heteronormativ tokjønnsmodell. Ut fra denne modellen lovreguleres forholdet mellom kvinnelige og mannlige borgere og fordeles statens ressurser og privilegier. Det å sette spørsmålstegn ved kjønn og kjønnskategoriene ryster et samfunn i dets grunnvoller, og møtes ofte med motstand. Det ryster også barnet som er utilpass i sitt tildelte kjønn; det skaker familien og omgivelsene. Alle tvinges til å tenke kjønn og barnets kjønn især på nye måter, på andre måter, eller tenke vekk kjønn – for er det nå egentlig så farlig med kjønn? Klassekameraten Göran i teaterstykket har en enkel løsning: «Så bra, da kan du være på guttelaget – du er jo så sterk, og jentene vil ikke ha deg på laget likevel», sier han til Tobias. Venninnen Pauline er forskrekket på egne vegne; hun står i fare for å miste sin eneste venninne, Cecilie. Tobias foreldre er i villrede, men også støttende: «Du er jo vår …, vår… Vi må vel finne ut av dette». Og hva tante Eva måtte mene, ja, kan vi ikke la det bli tante Evas problem?

Janneke van der Ros er førsteamanuensis og forsker ved Høgskolen i Innlandet, campus Lillehammer

Forfatter av den første levekårsundersøkelsen av personer med kjønnsidentitetstematikk, Alskens folk, 2013