Den farlige kunsten

Satirikeren Thomas Theodor Heine fortalte sine venner at han ble angitt til nazistene av Norges beste tegner.

Da Hitler kom til makten i 1933, var nordmannen Olaf Gulbransson professor på kunstakademiet i München. Både han og Heine leverte stoff til satirebladet Simplicissimus. Siden slutten av første verdenskrig hadde bladet langet ut mot både kirke, moderne arkitektur og nazistene. Under press fra nazistene skrev Gulbransson under på aldri mer å kritisere Hitler-regimet. Nordmannen ble boende i Tyskland, mens tyskeren Heine måtte flykte fra sitt hjemland og leve i eksil, blant annet i Norge. Det er disse to kunstnerne som er hovedpersonene i teaterstykket Simplicissimus, som settes opp på Teater Innlandet denne våren. De to går hver sin vei og setter dermed spørsmålet om ytringsfrihet på spissen, også for oss som lever i 2021: Hva er ytringsfriheten verdt?

Tormod Lindgren og jeg har bygget manuskriptet på hva disse virkelige menneskene selv – samt menneskene rundt dem – sa og skrev. Med dette som utgangspunkt har vi spunnet en historie om hva som kan ha skjedd. Vi har forsøkt å ikke la vår handling utarte til verken Atlantic Crossing-aktig heltedyrking eller lettvint hitling.

Olaf Gulbransson var ikke nazist, han var for mye av en villbasse til det. I stykket gjentar han stadig sitt mantra: «Jeg har aldri stått i noen sangforening». Kanskje oppfattet han kravet om å ta avstand fra Hitler som et utilbørlig press mot sin frihet. Da det kom til et enten-eller, valgte han trygghet for seg og sine. Heine anså det derimot som en plikt å refse makta. Derfor truet nazistene med å sende ham til Auschwitz. Gulbransson ga fra seg sin ytringsfrihet – Heine, som tviholdt på sin, fikk den tatt fra seg. Og han mente at Gulbransson hadde vært med på ranet.

Så hvordan har vi det med vår egen kunstneriske ytringsfrihet, her, 88 år etter? Kan norske tegnere og andre kunstnere gjøre hva de vil uten å risikere liv eller levebrød?

Det fins et stort rom i kunsten for alle slags ytringer. Riktignok: Det som er straffbart i andre sammenhenger, blir ikke lovlig fordi om du gjør det i en bok eller et maleri eller på en scene. Men utover det kan du tegne eller framføre hva du vil, med enkelte tydelige forbehold:

Du kan ikke regne med å få det du lager på trykk/lufta/scenen.

Du kan ikke ta for gitt at noen vil betale deg for å lage kunst.

Du kan ikke regne med at det du sier, blir stående uimotsagt.

Ingenting av dette truer ytringsfriheten.

Hvis du derimot, hvor som helst i verden, tegner Muhammed på ufordelaktig vis, er det sannsynlig at noen vil forsøke å drepe deg.

Det truer ytringsfriheten.

Rapporten «Kunstnere vurderer ytringsfriheten – 2020» sier at det har blitt verre siden 2014. I et sammendrag står det at forverringa skyldes «endringer i offentligheten og hvordan sosiale medier fungerer. Flere kunstnere enn tidligere oppgir å ha opplevd trusler og hatefulle meldinger i forbindelse med kunstneriske ytringer, og de mener at konfliktnivået i offentligheten virker innskrenkende på ytringsfriheten.» Når trakassering får kunstnere fra å ytre seg, er den blitt en trussel. Særlig ugreit er det at netthatet særlig rammer kvinner, skeive og mennesker med innvandringsbakgrunn – mennesker som lenge har vært underrepresentert i kunsten, både som roller og utøvere.

Selv har jeg bare unntaksvis fått ytringer stanset fordi noen mente de gikk for langt. Det har ofte vært omvendt. Da jeg begynte å jobbe i satireprogrammet «Hallo i uken», kom NRK-sjef Einar Førde ofte bortom redaksjonens bord i kantina for å fortelle oss at han ville ha oss til Kringkastingsrådet oftere.

Jeg har ikke fått min ytringsfrihet begrenset siden den gangen jeg gikk i sjette klasse på Os skole i Halden. Jeg tegnet en forside til skoleavisa, den forestilte to engler som sto på en sky og spilte ringspill med gloriene sine. Den gang ble jeg hentet inn til rektor, som la ansiktet i alvorlige folder og fortalte meg at tegningen ikke kunne brukes, siden de kristne kunne bli lei seg.

Siden den gang har Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth fått sine romaner med utgangspunkt i eget liv og egen familie utgitt, lest og hyllet, til tross for at familiemedlemmer ble lei seg. Løgnaslaget ble saksøkt, men frikjent etter å ha kalt en hijabfiendtlig frisør «nazifrisør». Da Tyrkias ambassade forlangte at et stykke gatekunst som inneholdt et sitat av den tidligere PKK-lederen Öcalan, ble fjernet, sa Oslo kommune nei. En del følelser har altså dårligere beskyttelse nå enn det de kristnes hadde i Halden i 1970.

Det hender at kunstverk blir stanset uten rettslig vedtak: Vanessa Bairds utsmykning av Helse- og Landbruksdepartementet ble stanset da Helsedepartementet ikke ville ha tredje og siste del av verket. Begrunnelsen var at bildet kunne skape angst ved å minne om 22. juli. Her vant de departementsansattes følelser over kunstnerens ytringsfrihet.

SAS lot seg presse til å trekke sitt eget inflightmagasin, da Frp-politikere mislikte at partiet ble nevnt i en artikkel om ytre-høyre-partier i Skandinavia. Denne gangen var det Frp-s følelser som ble tatt hensyn til.

En bok med såkalt religionskritiske tegninger av Thomas Knarvik ble stanset av forlaget i 2015, og opplaget på 2500 brent. Forleggeren selv sa at han ikke stanset boka fordi den angrep islam, men fordi den var ujevn.

Følelser og redaksjonelt arbeid kan altså hindre kunstneriske ytringer.

Hvis vi derimot ser på de få tilfellene hvor Staten med lov i hånd har stanset kunstneriske ytringer de siste 64 årene, er de få og merkelige:

I 1957 ble Agnar Mykle anmeldt for å ha begått pornografi. Romanen Sangen om den røde rubin hadde angivelig gått for langt. Mykle og Gyldendal forlag ble frikjent, likevel ble restopplaget inndratt. Det var bluferdigheten som måtte beskyttes. Dette er vanskelig å forestille seg i en tid hvor riksavisen Dagbladet i sin helhet handler om rumpenyheter.

I fjor ble rapperen Kamelen ilagt bot for å ha ropt «fuck the police» under en konsert. Ikke fordi det var pornografisk, som Mykle. Ikke fordi det var en oppfordring til å ha sex med politiet, slikt fikser etaten selv gjennom sine etter hånden omtalte «knulletorsdager». Ropet var utenlandsk for «faen ta politiet», som det altså er straffbart å si. Kristiansand tingrett har ikke tatt høyde for at Kamelen kan ha sitert N.W.A.s rapklassiker «Fuck tha Police» eller at han kan ha sagt det i rolle, som scenepersonligheten «Kamelen».

Og i år har saken om kunstnerpsevdonymet «Werner Jensen» og hans falske CV ført til at Jensens malerier er beordret destruert. Her har ytringsfrihetseksperter sagt at det vil være lovbrudd å ødelegge bildene. Kunstneren er falsk, men bildene er ekte og har krav på beskyttelse. Alvorlig nok, men meg bekjent har ingen satt i gang viralkampanjen #jesuiswernerjensen.

I andre land er det ikke følelser, netthat eller folkevalgte politikeres samboere som utgjør den største trusselen mot ytringsfriheten. Det er jihadister og autoritære regimer. Hos oss er kunsten i liten grad under press fra staten eller rettsvesenet. Selv det maktkritiske teaterstykket Ways of Seeing ble framført på Black Box i Oslo, en scene som mottar offentlig støtte for å kunne drive med smal og kranglete kunst.

Senere så det ut som om stykket hadde drevet antirasister til å forsøke å tenne på justisministerens hjem, men det var politiets etterforskning og den påfølgende rettssaken som slo fast at det var justisministerens samboer som sto bak. Oslo Frp-s forslag om å stanse den offentlige støtten til Black Box fikk liten tilslutning i bystyret, særlig etter at det viste seg at det var justisministerens samboer som sto bak. Daværende justisminister gjentok heller ikke sin påstand om at trusselhandlingene var et angrep på demokratiet etter at det kom fram at det var hans samboer som sto bak. Selv statsminister Erna Solberg har ikke gjentatt sin advarsel til kunstnerne om at de må passe seg litt så de ikke gjør det vanskeligere for politikere å utøve sitt verv. Hun har riktignok ikke beklaget uttalelsen sin etter at det kom fram at det var justisministerens samboer som sto bak. Det virker som om statsministeren står ved sin formaning til kunstnerne, også etter at det viste seg at ingen kunstnere har gjort det som fikk statsministeren til å komme med formaningen i første omgang. På den annen side har hun ikke gjentatt den.

Antakelig er det Ways of Seeing-saken som gjør at bare 61 % av scenekunstnerne mener deres ytringsfrihet er «godt beskyttet», mens tilsvarende tall for forfattere og filmskapere er 85 %.

Før justisministerens samboer ble dømt for å stå bak trusselhandlingene mot sitt eget hjem, skrev Frp-politikeren Christian Tybring-Gjedde dette om Ways of Seeing: «Parallellene til nazistenes beskrivelse og forfølgelse av jødene før og under 2. verdenskrig er slående.» Han siktet da til at skuespillerne angivelig hadde gjemt seg også i hans hage, snikfilmet huset og deretter vist bildene i en teateroppsetning, akkurat slik nazistene gjorde med jødene i Tyskland i mellomkrigstiden.

Når dette kommer fra en fremtredende politiker i et daværende regjeringsparti, blir det en sterk påminnelse om at vi alle kan bli ofre for politisk forfølgelse. Hvis det fins en ting jeg ønsker at publikum skal ta med seg fra Simplicissimus, så er det dette: Ikke ta verken tryggheten eller ytringsfriheten for gitt. Vi kan bare beholde dem gjennom å fortsette å kjempe for dem.

Ingen av oss ønsker vel å leve i et land hvor skuespillere og teaterinstruktører har tatt makta, og bruker den til å sende annerledes tenkende politikere til leire for å dø.

Knut Nærum, dramatiker på Simplicissimus