«Den merkeligste bog iaar»

_{Av Arve Fuglum}

Da Sigrid Undset i 1909 ga ut «Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis» vakte det oppsikt blant litteraturkritikerne. Å bringe vikingtiden inn i skjønnlitteraturen var noe helt nytt fra en kvinnelig forfatter. Avisomtalene var overveiende positive. Likevel – boka solgte lite og ble glemt av de fleste i over 15 år.

«Fortællingen om Vigaljot og Vigdis» er et helt enestaaende arbeide i vor literatur, og det har ingen sammenheng med andre verker i vor bogverden. Den er, om man vil, et utslag af literær atakisme.»

Det skrev Morgenbladet den 28. november 1909, etter at avisa noen dager tidligere hadde hatt et oppslag om «Den merkeligste bog iaar». Der sto det også:

«Der findes i bogen skildringer, som man sent vil glemme. Hendes flugt vinternatten paa ski over Grefsen-aasen med sin gut på ryggen er saa levende fortalt, at man synes selv at være vidne til den.»

Felles for de fleste anmeldelser fra utgivelsesåret er overraskelsen. Sigrid Undset var på dette tidspunktet regnet som en lovende samtidsforfatter etter sin debutroman «Fru Marta Oulie» i 1907 og novellesamlingen «Den lykkelige alder» året etter. En bok i sagastil, fra en kvinne om en kvinne, var det ingen som hadde ventet seg. Fredrikstad Tilskuer skrev at hun hadde tatt på seg en vanskelig oppgave ved å skulle fortelle på de gamle sagafortelleres vis, men at «… baade ord og handlinger staar i den bedtste overenstemmelse med hverandre og med vort kjendskap til hine tider og deres tænke- og følelsesliv.»

Også året etter, i 1910, kom det noen ord om Viga-Ljot og Vigdis, denne gangen i Dagbladet og ført i pennen av ingen ringere enn Hulda Garborg. I forbindelse med sin anmeldelse av Undsets diktsamling «Ungdom» fant hun det også verdt å bruke noen setninger på boka som ble gitt ut året før: «Den virket saa sterkt og forunderlig modent. Saa fast i form og klar i tanke, uten skrik og spræl og rariteter.»

Men så var det også slutt på omtalen, og på interessen, rundt «Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis». Sigrid Undsets store litterære gjennombrudd kom med «Jenny» i 1911, og hadde ingenting med middelalder og vikingtid å gjøre. Etter hvert som årene gikk fortonet boka fra 1909 seg som en liten sær parentes i hennes forfatterskap. Helt til 1925, da den ble utgitt på nytt.

Forlaget ville selvsagt utnytte Undset for alt hun var verdt etter den fantastiske suksessen med Kristin Lavransdatter, som hadde ført til oppblomstring av interessen for litteratur om middelalderen. Dermed kom «Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis» i nyutgivelse, sammen med en liten historie som Undset hadde hatt på trykk i avisa Tidens Tegn i 1920 – «Sankt Halvards liv, død og jertegn».

Nå var det en helt annen type anmeldelser av boka som i 1909 kun ble trykket i 2000 eksemplarer. Det kom lange og grundige analyser der den ble omtalt i lys av all litteraturkunnskap om middelalderen som Kristin Lavransdatter-trilogien hadde ført med seg. Det ble nærmest opplest og vedtatt at «Viga-Ljot og Vigdis» var det første skrittet mot mesterverket som Undset i 1928 skulle få Nobelprisen for. Norges Handels- og Sjøfartstidende avsluttet sin dyptgående anmeldelse med:

«Viga-Ljot og Vigdis» har som kunstverk et stort eget værd. Den har en kvindeskildring som gjør Vigdis næsten til Kristins søster i værdi. Hun er som denne skapt ut av en etisk og moralsk overvurdering av kvindesindet. Hun er, især i den siste falske scene med Ljot, for stor av sig. Men hun og hele boken, livssynet og alt, er skapt av en mæktig kvindesjæl og en sjelden stor kunstners sterke lidenskap.»

Også Nationen mente, den 18. mars 1925, at nyutgivelsen av Viga-Ljot og Vigdis viste hvor godt den kunne stå på egne bein:

«Romanen vil alltid hævde sin plass blant hendes tidligere romaner ved sit eget værd ikke bare som varsel om det nye som begyndte aa gro frem i hendes sind.»

I 1928 fikk Sigrid Undset altså Nobelprisen i litteratur, noe som også var endeliktet for «Viga-Ljot og Vigdis» i folks litteraturminne. Fra da av har det meste dreid seg om Kristin Lavransdatter, både i omtaler, bøker, filmer – og på teaterscenen. Den første middelalderromanen, historien om Vigdis’ kjærlighet og hevn, har i nesten 100 år stort sett vært forbeholdt Undset-kjennere og litteraturvitere.
At Teater Innlandet nå henter historien fram fra glemselen og får Viga-Ljot og Vigdis til scenen, passer bra opp mot det Fredrik Paasche skrev i Tidens Tegn i 1925. Han mente at da boka kom ut i 1909 var det for nytt for leserne, og for få visste hvor godt Sigrid Undset kjente til «fjerne tider». «Nu vet vi det alle», skrev han, og kom med en oppfordring som kan deles i dag:

«Her kan det virkelig tales om at indhente det forsømte.»