Det kreative hjørnet

_{Av Arve Fuglum}

I et hjørne i annen etasje ligger et av Hamar kulturhus’ mest upretensiøse rom. Femten kvadratmeter, på baksiden av bygget, vendt vekk fra Stortorget og mjøsutsikten, og umulig å titte inn i for forbipasserende. Det som skjer inne i rommet er langt fra upretensiøst. Her er det kreativitet og oppfinnerstemning – det er rommet til rekvisitør Britt Elin Østby.

Verktøy, pensler, stoff og metall. Og maling. Rommet er fylt med smått og stort av hjelpemidler, for bestillingene fra regissører og scenografer kan romme det meste. Det siste halve året har det gått mye i blod. For hva gjør du når en teaterforestilling trenger mye blod, som til overmål ikke skal sette farge på kostymene etter vask?

-Teaterblod setter farge, det er opplest og vedtatt, sier Britt Elin. -I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis skal det hugges og drepes, og det blir brukt mye av det. Å lage «blod» som ikke setter flekker etter vask tar noen måneder å forske på, og fram til det ferdige resultatet var det mye prøving og feiling. Vi på verkstedet har stått her ganske mange ganger og kastet kunstig blod på hverandre for å teste hva som ikke setter farge. Det er ikke så mange som tror at det er mulig, men nå har vi funnet ut av det, smiler hun lurt.

Det skuespillerne holder i hånda
Den tidligere hjelpepleieren har jobbet som rekvisitør, og til tider scenograf, ved Teater Innlandet siden 2010. Men – rekvisitør – hva innebærer det, egentlig?

-En kort og enkel beskrivelse: Det er jeg som sørger for alt det skuespillerne holder i hånda! Noe må skaffes til veie, og veldig mye må lages her, sier hun og slår ut med armene i hjørnerommet med vinduer ut mot Grønnegata, vegg i vegg med det store verkstedet der hun også tilbringer en del tid. -En kommer borti utrolig mange detaljer i denne jobben, og selv om vi har veldig mye på lageret som vi driver gjenbruk på, må det ofte lages nye rekvisitter. Småstein, for eksempel. I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis skal det være en del steiner, noe det finnes masse av, for eksempel i mjøskanten. Men vi er jo et turnerende teater, og kan ikke drasse med oss hundrevis av kilo stein rundt i Innlandet, så derfor lager vi det av lett materiale. Det er skikkelig puslearbeid, og er bare ett eksempel.

Britt Elin forteller om en oppvekst i et hjem fullt av hobbyer, og interessen for å skape ting med hendene har blitt med henne inn i rekvisitør-yrket.

-Dette passer for de som ikke vil ha en arbeidsdag som er lik den forrige. De som vil være kreative og som aksepterer det rare, og som har en liten Reodor Felgen i seg. Å ha en viss praktisk gjennomføringsevne er helt avgjørende, og du må heller ikke være redd for tunge løft og møkkete fingre. Sjenanse må du også legge ifra deg, for noen ganger er det du som må gi beskjed til folk om hva som går og hva som ikke er mulig å få til. Selv om det er sjelden at noe er helt umulig, egentlig, sier Britt Elin.

Lar seg ikke lenger overraske
Det er lett å tenke seg at livet til en rekvisitør på et teater byr på overraskelser hver dag. Underlige henvendelser og bestillinger av alt mellom himmel og jord. Faktum er at ingenting er overraskende lenger, forteller Britt Elin.

-Det er lenge siden jeg lot meg overraske! Det kan kanskje virke rart på andre, men jeg har vært her lenge og har vært borti det meste. Og med alt det vi har på lageret av rekvisitter, sammen med utrolig dyktige folk på verkstedet, er det nesten ingen grenser for hva vi kan klare å få til. Jeg har jo også oversikten over 99 prosent av alt det som finnes på lageret, så om noen spør etter en spesifikk ting kan jeg raskt si om vi har det fra før eller må lage det selv. Den siste prosenten? Det er ting folk har satt ifra seg uten at de har gitt beskjed til meg, smiler hun.

Ingenting er bortkastet
Enhver teaterforestilling forandrer seg i større eller mindre grad underveis i prøveperioden, og dette gjelder ikke bare replikker og manus. Også rekvisitøren må regne med endringer i planene, noe som kan bety mye arbeid til ingen nytte. Tilsynelatende.

-Det er ikke bortkastet, for det er jo hele tiden en prosess fram mot et endelig resultat. Men det er riktig at vi i dette yrket må være forberedt på at bestillingene endrer seg underveis, og noen ganger helt fram mot premieredagen. Og med Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis har det endt opp med at vi nesten ikke bruker rekvisitter i det hele tatt. Men – få rekvisitter er en rekvisitt i seg selv. Og så skal du nok se at vi greier å snike inn et par overraskelser som kanskje ikke synes så godt, sier Britt Elin Østby, før hun gjentar:

-Men blod blir det mye av!