Elsker å være skuespiller

_{Av Arve Fuglum}

Det var foreldrenes idé at han skulle bli skuespiller. Selv ville han spille fotball, eller i hvert fall gjøre noe annet enn det mor og far ønsket. Francisco Kalle Navarro er en argentinsk-finsk danske fra København, som flyttet til Norge fordi han kom inn på teaterutdanning i Oslo. Han er skuespilleren som ikke ville bli skuespiller. Men nå elsker han det. 

Tre år etter at han flyttet til Oslo for å begynne på Teaterhøgskolen med sitt danske morsmål, sitter vi med hver vår kaffe og et glass vann på en kafé i hans nye hjemby. Han kikker ut av vinduet, mens han sier: 

-Mitt eneste kjennskap til Innlandet var at jeg hadde hørt om Mjøsa! Han ler, noe han gjør mye, og legger til: – Om Hamar kan vi nok si at jeg visste null og niks! 

Nå vet han mer. Men la oss ta noen skritt tilbake – eller – noen år tilbake. For det er et stykke fra København til Hamar kulturhus, ikke bare fysisk.  

Flerspråklig
Francisco har altså argentinsk far og finsk mor. Han er født og oppvokst i København, med tre forskjellige språk i hjemmet. Det var nok ikke dumt med tanke på utviklingen av språkøret, men ga en del utfordringer på andre måter. 

-Når jeg ser tilbake på oppveksten nå, fortoner den seg nesten som en lang identitetskrise. Mamma snakket med meg på finsk og pappa på spansk, mens jeg svarte på dansk. Det høres nok forvirrende ut for andre, men for meg var det naturlig. Etter hvert bestemte foreldrene mine seg for at de ville snakke dansk hjemme, men i mange år følte jeg meg mer som københavner enn en danske. Nå bor jeg her, snakker norsk og føler meg dansk. Den følelsen kom faktisk ikke før jeg flyttet til Norge, sier Francisco. Som også er opptatt av å ha med mellomnavnet sitt i all skriftlig kommunikasjon. – Det er veldig viktig for meg at Kalle er med. Det representerer mammas finske side av familien.  

Ville drive med sport
Samtalen med Teater Innlandets nye skuespiller hopper og spretter litt fram og tilbake. Han er en munter kar med mye energi. Men det vi lurer på, er jo selvsagt: Hvorfor havnet han i Norge? 

-Begge mine foreldre drev med skuespill da de var yngre, men ingen av dem endte opp som profesjonelle i faget. Derimot syntes de at jeg burde prøve på det, noe jeg i vanlig ungdommelig opposisjon ikke ville høre på. Det var deres idé, ikke min. Selv var jeg mer fascinert av sport. Jeg har spilt både fotball, amerikansk fotball og ishockey, og ellers hatt det gøy med mange idretter. Men jeg prøvde ikke å bli fotballproff i FC København (Ståle Solbakken er forresten min største FCK-helt), så jeg måtte finne på noe annet. Antakelig undertrykte jeg mitt nedarvede ønske om å bli skuespiller, så jeg begynte å studere noe «business-greier». Det var jo slett ikke noe for meg, og sakte, men sikkert snek skuespiller-tanken seg inn i meg også. Da var problemet at jeg syntes jeg hadde dårlig tid. Jeg begynte jo sent med dette, var 22 år og fikk det travelt, sier Francisco. 

Han tømmer glasset med isvann, ber høflig om påfyll, og gir oss muligheten til å oppsummere resten av historien i komprimert form: Etter å ha søkt teaterutdanning i Danmark, uten hell, fikk han nyss om at det var mulig å snakke dansk under opptaksprøve på den norske skuespillerutdanningen ved Kunsthøgskolen i Oslo. I 2020, på andre forsøk, kom han inn.  

-Dermed ble det Norge, uten at det var noe mer bevisst bak det enn at det …, ja bare ble sånn. Jeg skjønte jo med én gang at jeg var nødt til å lære meg å snakke norsk så fort som mulig. Perfekt norsk, var tanken. Det kommer det nok aldri til å bli, sier han, … på plettfri norsk.  

Tenkte på å flytte hjem
Å starte på en utdanning i en ny by, i et nytt land, mens pandemien fortsatt herjet som verst, var slett ingen dans på roser. Noen ganger kom tankene på å flytte hjem. Å gi seg. 

-Ja, de periodene kom. Det var pandemi, jeg følte meg ensom, var i et nytt land og skulle ta en utdannelse, i tillegg til å lære meg flytende norsk. Det hopet seg opp, og jeg var ikke lykkelig. Men jeg sto i det, noe jeg er veldig glad for nå. Når jeg først hadde begynt på dette løpet var jeg ikke i tvil om at jeg ville bli skuespiller, det var bare et spørsmål om hvor. 

Og «hvor» ble altså Innlandet, med base i Hamar kulturhus. Vi har flyttet oss fra kafeen til kulturhuset. Etter snart en uke med de første forberedelsene til Solsnu, familieforestillingen som skal spilles i november og desember, begynner han allerede å føle seg hjemme. Nok et «hvorfor» dukker opp. Hvorfor Hamar og Teater Innlandet? 

-Jeg sendte jo ut CV til aktuelle teatre, spesielt i østlandsområdet. Jeg hadde et ønske om å jobbe slik at det ville være mulig, på kort varsel, å ta en kjapp avstikker til København hvis hjemlengselen skulle bli stor. Så tok Thorleif Linhave Bamle, teatersjefen, kontakt. Det viste seg at han hadde sett meg, og var interessert i å ta en prat. Etter den praten var jeg, som vanlig spontan og naiv, superklar for å begynne når som helst. «Jeg tror du skal tenke litt på det», sa Thorleif. Det var nok et godt råd. Før dette var Oslo den minste byen jeg har bodd i, så det var greit å ta en runde med meg selv. Jeg har aldri før bodd et sted med så få mennesker; så ville jeg, et typisk storbymenneske, trives her? 

Allsidig og følsom
Svaret var åpenbart positivt. For, som han påpeker, han er halvt finsk, med en mor fra ei bygd med 2000 innbyggere. -Jeg passer inn der, så da skal jeg fint kunne like meg her også! 

Så, hva slags skuespiller er det Teater Innlandets publikum kommer til å bli kjent med, gjennom den multinasjonale 28-åringen fra København?  

-Jeg tror jeg er ganske allsidig, sier Francisco, og legger til, nærmest hviskende: -Jeg har forresten én oppgave igjen før jeg kan si at jeg er ferdig utdannet. En kontinueringsoppgave i kor! Jeg hadde for mye fravær i kor, rett og slett, så den må jeg ta på nytt. Men altså – hvem er jeg som skuespiller? Jeg har ingen utpregede spesialiteter; er fortsatt åpen for alt. Men jeg er nok en person som tør å være sårbar, og en god blanding av tøff og svak. Samtidig er jeg stort sett blid, og med mye energi. Jeg er blitt veldig glad i faget mitt, og liker veien en skuespiller må gå fra starten av en prøveperiode til ferdig forestilling, sier Francisco Kalle Navarro, og supplerer seg selv: 

-Jeg håper, og tror, at publikum kommer til å merke at jeg elsker å være skuespiller!