Fascinert av de irrasjonelle aspektene i Julius Cæsar

Når Teater Innlandet setter opp Julius Cæsar (Brutus’ tragedie) er det lillehamringen Erik Bystad sin gjendiktning som danner grunnlaget for forestillingen. Lyrikeren er regnet som en av Norges fremste Shakespeare-oversettere. I tillegg til Julius Cæsar har han gjendiktet Shakespeare-skuespillene Titus Andronicus, Othello, Når enden er god, er allting godt og Stormen. Han har også, som den første på norsk bokmål, gjendiktet samtlige av Shakespeares 154 sonetter. Bystad har ellers skrevet flere diktsamlinger og essays. I 2013 kom boka Den erotiske Shakespeare.

Erik Bystad forteller at fascinasjonen for William Shakespeare startet da han gjendiktet Titus Andronicus for Nationaltheatret.

Det er et helt forferdelig drama, det mest blodige og grusomme – et rent publikumsfrieri, skrevet for å tjene penger. I vårt tilfelle viste det seg å være bortimot umulig å sette opp, så det ble ikke noe av. Manuset havnet senere hos Aschehoug, og det ble starten på forlagets utgivelse av Shakespeares samtlige 37 skuespill, både André Bjerkes tidligere utgitte gjendiktninger, og helt nye.

At Julius Cæsar ikke har vært satt opp på en norsk teaterscene siden 1947, er ganske merkverdig, sier Bystad.

Ellers i verden er jo dette et svært kjent stykke. Her til lands er det ofte de samme stykkene som settes opp, igjen og igjen. Det er de velkjente traverne, som En midtsommernattsdrøm, Romeo og Julie, Hamlet og delvis også Othello. Men Rogaland teater satte opp min gjendiktning av Når enden er god, er allting godt i 2013 med Sigrid Strøm Reibo som regissør. Det var faktisk første gang stykket ble spilt i Norge. Og en veldig god oppsetning.

Det er tegn i tiden som viser at samfunnet er i ferd med å gå av hengslene.

Jeg kjente ikke stykket om Julius Cæsar annet enn summarisk før jeg begynte arbeidet med gjendiktningen. Jeg ble veldig overrasket.  Det var så mye mer spennende og hadde så mange flere dimensjoner enn jeg hadde forestilt meg. Man kan tro at et teaterstykke om et av verdenshistoriens mest kjente politiske mord bare handler om maktkamp, – at det er et oppgjør med Cæsars overdrevne ambisjoner om å bli eneveldig. Det er jo det ene aspektet, men det som fascinerte meg mer og mer var at Shakespeare samtidig spenner opp et helt annet lerret som går på en total kaotisering av tilværelsen; naturen løper løpsk, ingenting er på stell eller på plass lenger. Det er voldsomme naturtildragelser og mye symbolikk i stykket. Det er jærtegn og kometer som styrter, det er en ugle som tuter på høylys dag på Capitol.

Det er tegn i tiden som viser at samfunnet er i ferd med å gå av hengslene. Jeg har interessert meg mye for kulturer som går under – hvor man må igjennom kaos for å skape noe nytt.  Dette fenomenet, og symbolikken rundt det, gjennomsyrer nærmest hele stykket. Det er det samme som du finner i syndeflodsmyten og fortellingen om Babels tårn; en straff fra gudene for hybris, menneskets hovmod.

Noe som både Brutus og Cassius legger ord til, er at Cæsar har nådd gudedimensjoner.  Han er blitt så stor at han utfordrer den guddommelige orden. Oppgjøret med ham kan dypest sett oppfattes som en kosmisk hevn for at han sprenger menneskelige mål. For Brutus går dette hånd i hånd med hans dype kjærlighet til republikken. Han ser for seg at alt han holder høyt er truet av Cæsar og hans storhet. Jeg ble veldig fascinert av de irrasjonelle aspektene i stykket. Den mannsverdenen som skildres er veldig rasjonell og strukturert rundt maktposisjoner, – hierarkisk. Men alt dette er på en måte innskrevet i alt man ikke vet; slik det kommer til syne gjennom varsler, og i drømmer som hustruene har. Det er utrolig snedig gjort av Shakespeare å innføre en slik dimensjon. Det gjør hele lerretet enormt i forhold til om det bare hadde vært en politisk tematikk.

Dette stykket er nesten en godt bevart hemmelighet her til lands, så det er veldig artig at det blir trukket fram nå.

For vi lever i en, kulturelt sett, merkelig fase av euro-amerikansk historie.

Samtidig som vi prater med Erik, foregår det presidentvalg i USA. Erik ser en tydelig parallell mellom Romerriket og dagens USA.

Jeg tenkte ikke på dette da jeg holdt på med gjendiktningene på midten av 90-tallet. Men nå er likheten nesten innlysende. Amerika er også et imperium, og når man nå har hatt en figur på toppen som på en måte oppviser en del diktatoriske tendenser… Det er også veldig mye i det amerikanske samfunnet i dag som leder tankene hen på kaotisering og motsetninger. Det gir seg nesten selv at man får slike assosiasjoner. Det er kolossalt mye makt samlet i ett rike. Jeg syns alle disse henvisningene til og påpekningene av det irrasjonelle og kaotisering er mer enn en generell parallell i nåtidssamfunnet. For vi lever i en, kulturelt sett, merkelig fase av euro-amerikansk historie. Veldig mye har endret seg i løpet av de siste seksti åra.

Jeg har skrevet noen bøker om dette, om 60-tallets ungdomsopprør som en slags kaotisering av hele samfunnshierarkiet. Det har interessert meg, for jeg har sett en parallell tilbake til romantikken som jeg har vært veldig opptatt av.

Bystad er spent og nysgjerrig på hvordan Teater Innlandets versjon av Julius Cæsar blir.

Jeg stiller helt uten fordommer eller forutinntatthet. Man står jo fritt i dag til å velge løsninger som var utenkelige i tidligere tider. Det kan ofte være befriende. Jeg er spent på om man blir sittende og stusse over at det er kvinner som spiller maktmennesker. Men jeg tror utmerket godt at det kan fungere. Når Shakespeare brukte gutter til å spille damer, så må jo egentlig det meste være lov. Det har nok noe med teatrets evne til å skape nye virkeligheter å gjøre, at man kan bli så fascinert at man slutter å tenke at dette er noe merkelig. Jeg er spent på hvordan det fungerer!

Mange mener at stykket like godt kunne hatt tittelen Brutus.

Regissør Angelina Stojčevska har valgt å tilføye en undertittel på dramaet. Teater Innlandets versjon har fått tittelen Julius Cæsar (Brutus’ tragedie). Dette syns Bystad er et greit valg.

Mange mener at stykket like godt kunne hatt tittelen Brutus. Han er jo for så vidt hovedpersonen. Det er på en måte hans totale nederlag teksten handler om. Jeg skriver om dette i Den erotiske Shakespeare. Brutus sier et sted at «om han enda kunne drepe Cæsars ånd og ikke mannen». Men det er jo umulig, så da må mannen drepes. Da viser det seg at Cæsars ånd blir mer levende enn noensinne, og Brutus, denne rasjonelle, fornuftige idealmannen, blir hjemsøkt av spøkelset til Cæsar.

Det går en del rykter om at Shakespeares tekster ikke er skrevet av ham selv. Dette omtaler Erik Bystad som tøvete teorier.

Det er snobbisme, at en fyr som ikke har universitetsutdannelse ikke kan ha skrevet verdens største dramatikk. Det er helt misforstått. Jeg har lest mye om det og diskutert det med engelskfilologer, og er personlig ikke i tvil om at Shakespeare er Shakespeare. Men dette spørsmålet er på en måte blitt til en selskapslek for nerder. Jeg vil si det sånn: Hvis man ikke aksepterer at Shakespeare skrev sine egne stykker – ut ifra alt vi kjenner til og vet om mannen og verket – så har man skylapper på størrelse med broklaffene på Tower Bridge.