Feiring av lek

Når det er vanskelig å få uttrykt tanker og følelser gjennom språket, så har vi alltid leken. Der er barn eksperter. Språket deres er leken, og gjennom den behandles alt som er fint og vondt, og noen ganger havner vi i en verden der alt kan skje. Og sandkassa er ofte utgangspunktet for det magiske. Karons sandkasse er en feiring av leken.

Ordene kommen fra Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund, samboerparet som står bak Teater Innlandets store satsing denne vinteren. Det vil si – det er enda flere involvert. De største ekspertene, deres egne barn, har hatt flere fingre med i spillet, i så stor grad at det er hele familien Sandsund Lie som skal gis kreditering for teaterstykket.

Men – vi er nødt til å ta historien noenlunde kronologisk. Temaet i stykket er noe Miriam og Torkil dessverre har mye kunnskap om. I 2017 døde sønnen deres, bare fire og et halvt år gammel. Einar hadde en uhelbredelig sykdom, og levde livet på sine helsemessige premisser selv om han ble svakere og svakere. Han lekte. Og barna rundt ham lekte med ham. De så Einar, ikke sykdommen, og da han døde uttalte en av bestevennene i barnehagen: «Jeg visste ikke at han var syk engang!»
Kun ett år etter at Einar døde kom telefonen fra Teater Innlandets nåværende teatersjef Thorleif Linhave Bamle. Han hadde selv opplevd å miste sin kone, og følt på viktigheten av å snakke om døden med sin lille datter: «Det må lages teater om dette temaet, og jeg vil at dere skal lage det.»

Drøm og fantasi
-Det var litt tidlig for oss akkurat da, sier Torkil. -Men tanken og ideen lå der og godgjorde seg en stund, og etter hvert fikk den fotfeste. Spørsmålet var: Hvordan skape et teaterstykke om barns forhold til døden?

Og for å klare det ble erfaringene med våre barns forhold til døden viktige.

Sandkassa dukket tidlig opp, så lot vi tanker og ideer vandre. Drøm, fantasi og lek har samme kilde. Er det ting du som barn tenker på og bakser med, blir det gjerne det du også søker når du leker. Hva drømte våre to andre barn om? Hva lekte de? Og hvordan brukte de sin fantasi i overgangen mellom lek og virkelighet? Det ble helt opplagt at dette måtte bli et familieprosjekt, forteller Torkil.

Sandkassa som et samlende univers
-En sandkasse er et sted der alt kan skje, påpeker Miriam. -Einar tilbrakte mye tid i sandkassa, og i våre tanker rundt et teaterstykke ble dette et samlende univers. Vi hadde mange gode bilder i hodet knyttet til sandkassa, noe som ble veldig befriende. Gjennom leken kan vi lettere lese hva barn tenker, og her er unger kapable til å skape seg den mytologien som trengs. Den er ekspanderende og fleksibel, og dette rommet prøver vi å lage med denne forestillingen, sier Miriam.

Tussimussene
Karons sandkasse handler om to søstre, Maja og Lille. Lille er syk, og klarer til slutt ikke å være med på leken. Det medfører at Maja blir værende mye aleine i sandkassa, og får etter hvert selskap av en nabo – Karon. Han har god tid; han lytter og stiller spørsmål som hele tiden utvikler historien. Og Maja introduserer Karon for de viktige tussimussene. Også disse er et produkt av fantasien i familien Sandsund Lie.

-Tussimussene er direkte inspirert av en lek datteren vår og hennes venninne drev med for flere år siden, sier Miriam. -De fant opp tussimussene, små fantasifigurer som levde i tuer og under røtter i skogen. Vi trengte noen vesener i denne historien, noen som Maja kunne gjennomleve eller gjennomleke tankene sine med. Tussimussene passet perfekt.

Torkil fortsetter: -De representerer flere fasetter i menneskers forhold til sorg. Noen blir innesluttet og låser seg, noen trer fram og tar ansvar, noen blir rampete og noen kanaliserer sorgen gjennom en blanding av redsel og sinne. Det ligger mye av en klovn i tussimussene. En klovn er jo egentlig ikke noe annet enn et åpent hjerte, og slik er det med tussimussene også.

Lek må tas på alvor
Et teaterstykke om barns forhold til sorg og død høres dystert ut. Men Karons sandkasse er framfor alt en oppvisning i lek, magi og fantasi.
-Da søsknene (Johannes og Astrid) til Einar, den gangen seks og sju år gamle, ville leke med ham også etter at han var død, lærte vi at lek må tas på alvor, sier Miriam. -Vi lever jo i en verden der det blir mindre og mindre plass til lek for barn, og der de stadig oftere blir tilskuere til at andre leker. I arbeidet med dette stykket involverte vi barna våre. Vi fikk ideer og innspill fra dem, hørte på lydopptak og så på våre egne filmopptak. En del av teksten er hentet fra ting de har sagt, og vi hadde lyst til å fange barnets språk og spinne videre på det. Da våre barn trengte en mytologi om døden, skapte de den selv, og det viser hvor nøye lek og ritualer henger sammen. Jeg tror det er et sentralt behov for mennesker å ha en fortelling i livet sitt. Vi trenger mytologien og eventyrene, og barn er veldig flinke til å skape dette. Slik sett er dette en fortelling fra barn til barn, og Torkil og jeg er mer som oversettere.

Endrer seg i prøveperioden
Mens Miriam er hjemme i Sunnfjord og jobber med andre prosjekter, har Torkil hatt base i Hamar siden begynnelsen av januar. Det er han som har regien på Karons sandkasse, og ser hvordan stykket stadig utvikler seg.
-Det er helt naturlig at manuset har endret seg underveis, og ikke minst har de fire tussimussene blitt formet i samarbeid med skuespillerne, sier han. -Det hjelper veldig å ha skuespillere som er åpne og lekne, og det har vi her.

Miriam mener Teater Innlandet med dette tar barn på alvor.
-Jeg synes det er modig gjort, og jeg tror alle vil få noen nye erfaringer gjennom stykket. Karons sandkasse rommer alt av følelser, og jobber med å forvandle det vanskeligste til noe håndterbart og mirakuløst slik bare menneskets og barns skaperkraft kan det. Vi vil vise at det fint går an å leke også i sorgen. Og barn oppfatter ting annerledes enn oss voksne, de er ofte flinkere til å ufarliggjøre ting. Derfor handler dette stykket mest av alt om barn og lek, der vi viser en verden som er bygget av barn ut ifra deres referanser.

-Derfor blir dette en feiring av lek.