Fin gammal tulling

_{Av Arve Fuglum}

–Avskjedsforestilling? Nei, det har jeg ikke tenkt på, det er jo så lenge til!

Det var svaret fra John Nyutstumo da teatersjefen stilte spørsmålet for par år siden. Så ble det sånn likevel. Nå skal over 30 års tjeneste i scenekunstens tegn krones med en avskjedsturné. John blir eneste skuespiller på scenen i forestillingen Før jeg glemmer at jeg elsker deg: Jeg elsker deg.

Henvendelsen fra teatersjef Thorleif Linhave Bamle satte nemlig noe i gang, og han lot tanken spire. Kanskje det hadde vært fint med en avskjedsforestilling likevel? Om han selv fikk ha et ord med i laget om hvilket stykke han skulle avslutte Teater Innlandet-karrieren med.
Dette kommer vi tilbake til, for det er mye annet som må sies om John Nyutstumo før vi kommer dit.

Tramteatret
De av oss som var barn og ungdom på slutten av 70- og første halvdel av 80-tallet, vokste opp med Tramteatret på TV, hver lørdag i programmet «Halvsju». I kretsen utenfor Pelle Parafins Bøljeband fant vi de to mislykkede skurkene Randi og Ronny, spilt av Kine Hellebust og John Nyutstumo. Tramteatret, som ble dannet på midten av 1970-tallet, la grunnlaget for det som skulle bli en lang skuespillerkarriere.

-Vi vet jo ikke hva som hadde skjedd uten, men det er ingen tvil om at årene med Tramteatret gjorde det mulig å livnære meg som skuespiller, sier John. – Jeg hadde vært nysgjerrig på teater helt siden jeg var teppetrekker for russerevyen på Gjøvik året før jeg selv var russ. Da jeg ble russ, ble vi det første kullet som satte opp et teaterstykke istedenfor revy. Vi spite Den store barnedåpen, av Oscar Braathen, med meg i hovedrollen som «Harald» og bestekameraten min som «Gjøken». Da var jeg hektet, og begynte etter hvert på teatervitenskap-studier i Oslo. Der ble vi raskt en gjeng som fant hverandre, og en del av oss endte med å stifte Tramteatret, mimrer John.

Tynset avgjørende
Han er godt plantet i Innlandet, og kan vise til stor geografisk spredning på både oppvekst og senere bosteder. Og at turnépremieren på Før jeg glemmer at jeg elsker deg: Jeg elsker deg finner sted på Tynset er ikke tilfeldig.

-Jeg er født på Tynset, og bodde der til jeg var fem-seks år. Så flyttet familien til Tønsberg en periode før Gjøvik ble hjemstedet i hele ungdommen. Deretter fulgte en 20-årsperiode i Oslo, før Tynset lokket igjen. Og her viser tilfeldighetene seg fram som veiviser for livet, sier John.

Tynset spiller en viktig rolle i det som skulle bli over tretti år som skuespiller i Innlandet. I 1991, etter å ha jobbet lenge som frilansskuespiller, søkte Hedmark Teater etter en regionteater-instruktør på Tynset.

-Det hadde aldri blitt noe av om det ikke hadde vært ledig jobb akkurat der; jeg hadde ikke søkt ellers. Og uten bakgrunnen fra Tramteatret, er det ikke sikkert jeg hadde fått jobben. Å starte i jobben på Tynset var helt overveldende, og jeg fikk en fantastisk mottakelse. Et stort oppslag i Arbeidets Rett, og ordføreren personlig tok imot kone og barn – ja, det føltes som en begivenhet, forteller John.
Etter tre år som regissør, skuespiller og altmuligmann på Tynset, flyttet John til Hamar og Hedmark Teaters daværende base på Disen. Og i Hamar har han altså blitt.

Hedmark Teater
John Nyutstumo forteller om en voldsom utvikling fra Hedmark Teaters spede start til dagens profesjonelle Teater Innlandet, med eget ensemble og profesjonell drift i alle ledd.
-Det har vært en enorm forandring. Fra få ansatte og en «alle må gjøre alt»-hverdag, til et velorganisert institusjonsteater med flere turneer i året. I mange år var jeg den eneste ansatte skuespilleren også, mens det nå er et fast ensemble her. Jeg har også merket at det er flere og flere som føler nærhet til teatret. Merkenavnet Teater Innlandet har økt i styrke blant folk, det er jeg helt sikker på. Jeg tror folk har likt det vi har laget opp igjennom årene, og vi ser mange av de samme fjesene blant publikum når vi er på turné, sier John, som har vært mer på veien i Innlandet enn de aller fleste i kulturbransjen.

Blir ikke lei av turnélivet
Mange kan nok bli lei av å være så mye på farta som John Nyutstumo har vært. Men 70-åringen har fortsatt turnégløden i behold.
-Jeg elsker å være på turné! Jeg har reist overalt i Innlandet, og spilt i kulturhus, samfunnshus og grendehus. Jeg har hatt monologer på bibliotek også! Å spille forestillinger, møte igjen alle de hyggelige folka; nei det blir jeg aldri lei. Bortsett fra én ting: Hotellrom. Jeg trives best i min egen seng, så hvis det er mulig prøver jeg alltid å komme meg hjem etter forestillingene.

Han kan vise til mange opptredener med fulle saler og stormende jubel, men det er heller ikke til å stikke under stol at publikumsframmøtet kan variere fra forestilling til forestilling, og fra turné til turné. Men hvor mange som sitter i salen har ingen betydning for innsatsen på scenen, forsikrer John.

-Vi har stor respekt for publikum, uansett om det er mange eller få i salen. Om det så bare skulle være tre mennesker til stede har de krav på like stor innlevelse som om det skulle være fullt hus. Vi skal være på topp og levere kvalitet uansett. Akkurat dette fikk vi god trening i under pandemirestriksjonene. Da var det en periode lov med kun 20 personer i salen. Vi sniktittet noen ganger før forestilling, telte hoder og kom til 20, og … «Yess! Stinn brakke!!». John flirer når han tenker på det.

Kjent av mange grunner
Flire er det mange som har gjort av John opp igjennom årene, både via TV-skjermen og teaterscenen. Det er kontraster, fra store Tramteater-show for flere tusen mennesker i 80-tallets store konsertscene i Drammenshallen, til grendehus-turneer i Innlandet. De som er for unge til å ha fått med seg Tramteatrets bravader, vil lett kjenne igjen «Oddvar» fra TV-serien «Neste sommer».

-Jeg humrer litt jeg også noen ganger, for folk husker meg av så mange grunner. I fjor brakk jeg ankelen – det var forresten ganske irriterende, jeg måtte trekke meg fra en forestilling – men altså, ankelbrudd: Jeg havnet jo på Elverum sjukehus, og mens jeg var der hørte jeg to forskjellige sykepleiere hviske til kolleger. Den ene sa «Det er Ronny fra Tramteatret!», mens en av de yngre kunne fortelle at «Det er Oddvar som er her!». He-he, noen ganger er det ikke lett for folk å skille rolle og person. Men det er bare moro det, altså!

Ville avslutte seriøst
Selv om han også har hatt mange ikke-komiske roller, hevder han at de fleste kobler navnet hans til humor. Det er også en av grunnene til at han vil vise seg fra en annen side når han nå legger ut på sin avskjedsturné.

-Da jeg hadde fått tenkt meg litt om, og kommet fram til at det hadde vært stas med en avskjedsforestilling, bestemte jeg meg også for at jeg ville gjøre noe seriøst. Men hva? Vi lette litt hver for oss, dramaturg Jørgen Strickert og jeg. Da navnet til Pip Utton kom opp, og hans Before I forget I love you, I love you, bestemte jeg meg allerede før jeg hadde lest manus. Jeg har vært begeistret for Pip Utton siden jeg så ham i Adolf for over ti år siden. Dette må vi prøve, sa jeg.

Og sånn ble det altså. Manuset ble oversatt av den nevnte Jørgen Strickert, og John fikk selv ha et ord med i laget ved valg av regissør. Lars Erik Holter, opprinnelig fra Stavsjø, fikk oppdraget og har selv lovprist samarbeidet med John. Det returneres hjertelig.

-Jeg var aldri i tvil om at jeg ville ha Lars Erik. Vi har kjent hverandre lenge, har samme humor og er rett og slett på bølgelengde. Vi har det ordentlig gøy sammen under prøvene, til tross for temaet.

Sterk fortelling
Ja, temaet for avskjedsforestillingen er alvorlig nok – demens. Det i seg selv setter i gang tanker hos den erfarne skuespilleren.

-Det er jo noe de aller fleste av oss møter i en eller annen form, og i min egen krets har jeg flere som er blitt berørt av demens enten direkte eller indirekte. Det gjør inntrykk, og det preger livene til folk i stor grad. Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre en skikkelig jobb, enten rollen har vært stor eller liten, og i hvert fall denne gangen! Her er det bare meg på scenen, foran publikummere der mange vil kjenne seg igjen i historien. Samtidig finnes det også humor i dette, og ikke minst kjærlighet. Det er rett og slett en sterk og rørende forestilling, og jeg ser ikke bort ifra at jeg kan komme til å felle en liten tåre underveis, jeg også.

Som relativt nybakt 70-åring, legger han heller ikke skjul på at tanken har kommet snikende noen ganger – «Hva med meg?»

-Jeg må innrømme det, ja, at det har vært ett og annet øyeblikk; «Tenk om jeg selv får Alzheimer? Før premieren!». Det er selvsagt irrasjonelt, og en skal jo ikke gå rundt å være redd for det. Samtidig er det jo menneskelig å tenke sånn, da. Men «min» demens er skuespill, det lover jeg.

Gir seg ikke
Det kalles altså avskjedsforestilling, og den formelle ansettelsen i Teater Innlandet er allerede over. John er pensjonist, selv om det ikke virker sånn.

-Akkurat nå tenker jeg ikke på det i det hele tatt, for livet er akkurat sånn det har vært, med prøver og forberedelser til forestilling. Men etter nyttår synker det kanskje inn, at jeg faktisk er pensjonist? Jeg kan liksom ikke helt tro at dette er siste gang jeg skal spille teater, for jeg har jo ikke tenkt å gi meg. Jeg kan jo bli hyret inn flere ganger, jeg, både her og der, sier John og gliser med både munn og øyne. Før han, selvsagt, avslutter med en typisk John-punchline:

-Hvis de trenger en gammal tulling!