Havfruhens virkelighetsfukt

Den lille havfruen Arild lengter. Kanskje mer fra enn til.

Hen lever – eller eksisterer – blant slagg og hedonisme på havets både bokstavelige og billedlige bunn, i et slags vått Gehenna. Men selv i denne syndens faktiske pøl er hen et utskudd. Hun vil opp og vekk – hva som egentlig er der oppe er mindre viktig. Og om det ikke er bedre enn det han kommer fra, er det i det minste kanskje annerledes?

Trans og kjønnsinkongruens er noen av de mest brennbare temaene i samfunnsdebatten anno 2022. For mange som har hengt med på lasset en stund er det for en remiks å regne, en adjektivhistorie med kjønns- og legningsbegreper i stedet for adjektiver, hvor «homofil» bare er blitt erstattet med «trans». Det må da være lov å si at dette er naturstridig, repeterer kritikerne (uhindret av noe lovverk), galskapen vil jo ingen ende ta, vi kan ikke ha disse menneskene i garderoben, noen må faktisk tenke på barna.

Transbarna lengter. Kanskje mer fra enn til. Akkurat som de homofile barna lengtet og lengter, som alle de normbrytende barna (og voksne) har lengtet og lengter. I dem finnes rike verdener og språk som skriker etter å få vokse og utfolde seg. Men ingenting kan vokse uten næring, og hvis ingen forstår – eller prøver å forstå – språket ditt, kan en folkemengde være det ensomste stedet av alle.

Da hvalen «52 Blue» ble oppdaget i Stillehavet i 1992 ble den selve symbolet på ensomhet. Der dens artsfrender kaller til hverandre på omkring 20 Hz, svømmer 52 Blue fra kyst til kyst og synger sin særegne sang på 52 Hz. En poetisk gavepakke til den menneskelige frykten for isolasjon og fremmedgjøring. 52 Blue ble gjenstand for bøker, dokumentarer og musikk; et naturstridig unikum, avskåret fra fellesskapet vi trenger for å leve et lykkelig liv.

Men i 2010 plukket hydrofoner opp det som antas å være enda en «52»-hval. Med seg brakte den sannsynligheten for en hel gruppe hittil ukjente hybridhvaler. 52 Blue var verken naturstridig eller alene, men vi hadde spunnet et fengslende (og vedvarende) narrativ ut fra vår egen uvitenhet.

Menneskeheten har allerede gjort mer enn nok for å innsnevre det naturlige mangfoldet. Det siste vi trenger er å stille oss i veien for nye tilskudd fordi de ikke sto i naturfagsboka vår på barneskolen en eller annen gang før Reform 97.