Hele skogen får stemmer

_{Av Arve Fuglum}. _{Publisert 12.10-2023}

En liten gran, en gammel furu og en ugle som tror han er veldig klok. Dette er noen av karakterene i Solsnu, som også handler om en storesøster – Sola – og hennes lillebror – Månen. Sola synes hun er for gammel til å leke, selv om hun egentlig har lyst. Alle trenger alle i solsystemet, til og med Sola må ha hjelp noen ganger.

-Velkommen inn i et univers der skogen får stemmer!

Det sier Ellen Jerstad, kvinnen bak forestillingen Solsnu, som skal underholde barn og voksne i tiden fram mot jul. Hun vil gjerne ta med publikum inn en magisk verden, der fantasien får fritt utløp og der stemmene gis til de som vanligvis er tause ledsagere i livene våre.

-Prosjektet startet med at jeg fikk spørsmål fra teatersjef Thorleif Linhave Bamle om jeg kunne lage en juleforestilling, sier Ellen. -Jeg prøvde å finne ut av hva som ligger bak jul, historisk sett. Denne mørke årstiden, inngangsporten til vinteren, hva betød det for folk i tidligere tider? Det er ingen tvil om at det sto mye mer på spill, og kunne være en tung tid. Også i dag kan denne perioden være tung for mange. Kanskje har ikke snøen kommet ennå, det er som aller mørkest. Det endte med at jeg ville gå bort ifra den tradisjonelle juleforestillingen, og la vintersolvervet bli sentralt. Så, sammen med flere av skuespillerne har jeg funnet fram til karakterene gjennom det som egentlig er hjemmet vårt: Skogen og naturen rundt oss. Forestillingen handler mye om lek, og om at lek er en helt naturlig drift som spesielt barn har i seg. Noe vi bare må gjøre, som vi må spise, sove og puste. Jeg vil utfordre ideen om at voksne ikke kan leke. Vi kan lære av de som er eksperter, barna. Sier Ellen.

En annerledes juleforestilling
Bestillingen fra teatret var altså en «juleforestilling», men med veldig vide fullmakter. Solsnu inneholder ingen julenisser, men til gjengjeld blir det mange andre karakterer som vil oppleves som spennende. Hva tenker et grantre på? Hvor klok er egentlig Ugla?  Hvorfor føler Sola seg for voksen til å leke? Vi visste heller ikke at selve mørket kan ha en stemme. Gjennom våren, sommeren og høsten har forestillingen blitt til gjennom undring, og stadige turer i skog og mark.

-Veien har blitt til mens vi har gått. I startfasen leste jeg mange Hans Børli-dikt for inspirasjon, og håpet å finne noe lokalt som kunne blåses liv i og være en bærebjelke. Så har det endt med at det har vokst fram helt nye ting. Alle feltturene våre i naturen har gitt enorm inspirasjon. Lek og improvisasjon mellom skuespillerne har brakt fram de underlige og morsomme karakterene. Og en hel sommer på familiehytta i Alvdal ble viet til manusskriving. Det har vært et lite eventyr, og har også blitt et eventyr, sier Ellen Jerstad, som setter pris på nærheten hun har til denne regionen – Innlandet.

En magisk verden
-Jeg har vokst opp på en fruktfarm i England, og har en mor som har kjøpt Opsal gård på Stange, med verdens fineste utsikt over denne delen av Innlandet. Pappaen min er norsk, og hver sommer i barndommen ble tilbrakt på hytta i Alvdal. Jeg tror jeg har hatt en veldig nysgjerrighet på, og interesse for, kulturen som finnes her i Innlandet. Jeg kommer til dels utenfra og har tatt inn over meg det som egentlig alltid har vært med meg, men som jeg ikke har vært så bevisst på. Det har vært en veldig fin prosess, som jeg håper kommer til uttrykk i forestillingen også. 

Med en teaterforestilling rettet mot barn er det viktig å tenke på at dette er et publikum som liker å være til stede her og nå, og som ikke synes det er rart at for eksempel et tre kan snakke. Ellen mener det må være plass til alle slags følelser i en slik oppsetning.

-Jeg håper barna blant publikum vil oppleve dette som magisk, og at de vil føle undring og gjerne snakke om det etterpå. Men det kommer også til å bli veldig mye lek, tull og tøys, og jeg har tro på at disse forskjellige karakterene kommer til å bringe fram mye latter. For oss er det viktig at publikum føler de er med på leken. Kanskje barna vil gå hjem og få lyst til å kle seg ut som et grantre? Eller Sol og Måne, og kanskje finne på helt andre historier seg imellom? Det hadde vært gøy. Det er jo ganske vanlig i teatret med personifiserte dyr, men vi ser nesten aldri at det blir dratt lenger, slik vi gjør nå.  

Spesialkomponert musikk
Når vi vet hvordan Solsnu er blitt laget, er det heller ikke overraskende at også musikken i stykket er ny og spesialskrevet. Det er Guoste Tamulynaite som har komponert musikken, som betyr mye for helheten i forestillingen, forteller Ellen,

-Musikken til Guoste er kjempeviktig, og samarbeidet med henne har vært veldig inspirerende. Det blir sunget en del underveis, og hun har laget mange fantastisk finurlige lyder som passer utrolig godt inn i sammenhengen.

Når publikum kommer til forestillingen, som har premiere den 11. november, vil de se at sceneløsningen er annerledes enn hva de kanskje er vant til. På scenen er det bygget en sirkulær platting, der publikumsplassene er plassert. Dette er selvsagt et bevisst valg.

-Tanken er at publikum skal være omkranset av scenografien, og at barna skal sitte på skogbunnen. Vi ønsker at den omfavnende scenografien skal få publikum til å føle at alle er en del av helheten, og at du som publikummer ikke bare ser trærne i skogen, men at du er midt iblant dem. Forestillingen begynner allerede før du er kommet inn i salen! Alle må igjennom en portal, som skal forestille en fallen trestamme. Det blir en glidende overgang fra hverdagen til den magiske verden som teatret kan by på. 

-Det blir vår versjon av klesskapet i veien til Narnia. Hos oss skal vi inn i den magiske skogen, der alt og alle har stemmer.