Hvorfor skrev Shakespeare Macbeth?

_{Av Arve Fuglum}

Macbeth, ett av Shakespeares udødelige verk, hadde kanskje ikke blitt til uten et uvær i Nordsjøen, en bryllupsfest i Oslo og kongelige fyllekuler i København. Legg til danske, påståtte hekser og en teaterinteressert skotsk konge, i tillegg til redningsaksjon under en brann i 1613 og en 426 år gammel bokutgivelse, så er vel forvirringen komplett. Ja, her er det mye som må forklares.

Diskusjonen om det historisk korrekte dukker stadig opp; i vår tid ofte når filmskapere tar utgangspunkt i virkelige hendelser. Noen blir alltid indignerte når dramaturgien vinner over historiske fakta. Regissører som i dag tar seg kunstneriske friheter vet at reaksjonene kommer, og er forberedt på debatt. Det er vel tvilsomt om William Shakespeare opplevde denne typen reaksjoner på begynnelsen av 1600-tallet, da The tragedie of Macbeth ble urframført. Men også Shakespeare tok seg store kunstneriske friheter.

Kongedrap
I over 400 år har verden hatt mulighet til å spille, tolke og gestalte Macbeth. Selv om form og uttrykksmåte naturligvis har variert, er det enkelte ting det er umulig å komme bort ifra: Macbeth dreper Kong Duncan i senga, overtar tronen og blir senere selv drept av MacDuff, som forærer Macbeths hode til Kong Duncans sønn Malcolm. En del av dette hendte, mer eller mindre, også i virkeligheten. Men på en litt annen måte.

Donnchad mac Crinaid, eller Duncan 1., ble konge av Skottland i 1034. Shakespeares Duncan blir framstilt som en sterk, klok og eldre konge. Virkelighetens Kong Duncan 1. var en ung, svak og ineffektiv hersker, som var rundt 30 år gammel da han ble konge. Han skal ha vært oppfarende og militærstrategisk uklok, noe som var en dårlig kombinasjon for en leder i en tid da krig og framgang på slagmarken var en nødvendighet for å beholde makt. Kong Duncan ledet blant annet et katastrofalt angrep på Northumbria (nåværende Yorkshire) i 1039, og alliansene hans begynte å smuldre opp.

Den virkelige Macbeth
Macbeth var fetter av Duncan; deres mødre var søsken. Hans gæliske navn var Macbeth Mac Bethad mac Findláich, og han var høvding i Moray, en provins i det nordlige Skottland. Etter nederlaget i Northumbria skulle man tro at kong Duncan ville ha slikket sårene og bygget opp både militær styrke og forbedret sine allianser. Isteden fikk han det for seg å angripe Moray og svekke, eller drepe, Macbeth. Det motsatte skjedde, blant annet som følge av enda flere militærstrategiske blundere fra kong Duncans side. I Shakespeares Macbeth blir en klok, gammel kong Duncan snikmyrdet av Macbeth mens han sover i en seng på slottet. Den virkelige Duncan dør i 1040 etter å ha fått sitt banesår av Macbeths soldater, eller Macbeth selv, på en slagmark ved Elgin. Etter dette overtar Macbeth som konge av Skottland, slik han også gjør i Shakespeares fiksjon. I teatermanuset har han praktisk talt ingen krav på tronen, men tar den likevel. Den originale Macbeth hadde helt legitime slike krav. Macbeth og Duncan var jo søskenbarn, med felles kongelige aner.

Fiksjonens endring av virkeligheten
Shakespeare trikser altså både med tid, sted og personer i sitt verk, sammenlignet med historiske hendelser og skikkelser. I stykket tar det rundt ett år fra Macbeth blir skottenes konge til han dør. Alt tyder på at den virkelige Kong Macbeth, som satt på tronen i 17 år fra 1040 til 1057, var en tålmodig og strategisk klok konge. Han ble «ærlig og redelig» drept på slagmarken mot engelskmennene i 1057, og beholdt hodet, skal vi tro de historiske kildene.

Å endre på virkeligheten er naturligvis en dramaforfatters privilegium, så også for William Shakespeare. Det samme når det gjelder å ta inspirasjon fra verk som andre har skrevet tidligere. William Shakespeare brukte Raphael Holinsheads «Chronicles of England, Scotland and Ireland» som hovedkilde til mange av sine dramaer. Disse kom ut i to bind, i henholdsvis 1577 og 1587. Men Shakespeare skalter og valter med innholdet herfra; tolker og dramatiserer på sitt vis uten henvisninger; dette var før åndsverksloven. I tillegg var Shakespeare også skuespiller, og medeier i et teater som skulle ha et høyt produksjonsnivå. Han måtte tjene penger til livets opphold for seg selv og de andre skuespillerne.

Spesialskrevet til Kong James?
Men tilbake til Macbeth. Hvorfor akkurat et stykke om kongen av Skottland? Og hvor kommer Danmark, Oslo og uvær i Nordsjøen inn i bildet?

I 1603 døde Dronning Elizabeth 1., som hadde regjert i England og Irland siden 1558. Hun forble ugift hele livet, og etterlot seg altså ingen tronarvinger. Den som overtok som regent var Kong James 6. av Skottland. Han ble da, i tillegg til skotsk konge, også King James I of England, og den første kongen av både England, Irland og Skottland. James viste seg å være en ekte teaterentusiast, og bare noen få måneder etter at han overtok tronen, «adopterte» han offisielt Shakespeares teaterselskap, «Lord Chamberlain’s Men», som med dette ble omdøpt til «The King’s Men». Kanskje var Macbeth et bestillingsverk fra kongen? Eller en måte å takke ham for sponsoratet på, fra Shakespeare? Det er ikke utenkelig.

Heksenes rolle
At hekser har en framtredende plass i handlingen i Macbeth, er også til å forstå når vi ser koblingen til Kong James. Dette var i heksebrenningens dystre storhetstid, og kongen var sterkt engasjert i saken. Det skrev seg ikke minst fra hans giftermål og bryllupsfeiring med danske prinsesse Anna. Hun var søsteren til Kong Christian 4., («Christian Kvart»), og ble etter giftermålet hetende Anne av Skottland. Den formelle vielsen fant sted i København, med en stedfortreder på vegne av den skotske kongen (!). Da unge Anna, kun 15 år, skulle reise til Skottland for bryllupsfeiring, og deretter starte livet som dronning, ble hele reisefølget overmannet av et forrykende uvær, og endte opp med å søke nødhavn ved den norske sørlandskysten. Etter flere mislykkede forsøk på å gjenoppta turen over Nordsjøen, dro de isteden til Oslo. Lederen for den 12 skip store flåten, riksadmiral Peder Munk, følte seg nok nedverdiget og ydmyket av at han ikke var i stand til å fullføre sitt oppdrag, og forklarte det hele i all offentlighet med at dette var Satans verk. Og som alle visste – Satans forlengede arm på jorden var trollkvinnene – heksene.

Nyheten om at hans utkårede kone og påtroppende dronning satt værfast i en stusselig, liten by langt mot nord nådde til slutt også Skottland. Kong James tok da affære, og i november 1589 trosset han både storm, Satan og all verdens trollkjerringer og satte seil. Han kom trygt fram til Norge, møtte Anna, og endte opp med å feire bryllupet i Ladegården i Oslo. Jul og nyttår 1589 ble tilbrakt i København, der skottekongen jobbet hardt for å lære seg det nordiske drikkemønsteret, som betød å drikke seg ravende full når det først skulle drikkes. Teoriene om hvorfor dette uværet hadde blitt så voldsomt, ble fort også en etablert sannhet blant svirebrødrene ved det danske hoff. Danske, og muligens også norske hekser, sto i ledtog med Satan som ville forhindre ekteskapet, og det var disse djevelens medsammensvorne som hadde manet fram stormene som forkludret sjøfarten.  Alt dette førte med seg en omfattende klappjakt på de skyldige, og heksebålene var hyppige både i Danmark og Skottland i tiden etterpå.

«Dæmonologie»
I de påfølgende årene gravde Kong James seg dypere ned i materien, noe som i 1597 resulterte i utgivelsen av boka «Dæmonologie», som er en filosofisk avhandling om de ulike metodene for bruk av svart magi. Den inkluderer en studie av demonologi og heksenes metoder for å plage mennesker, i første rekke menn. Kong James støtter i boka også helhjertet opp om den utbredte europeiske heksejakten, og straffemetodene.  

«Dæmonologie» kom altså ut første gang i 1597, og i et nytt opplag i 1603, etter at James var blitt konge også av England. Og her begynner vi å nøste oss tilbake til hva dette egentlig handler om, for i arbeidet med Macbeth ble boka viktig for William Shakespeare. «Dæmonologie» er antatt å være en av hovedkildene til verket som ble urframført i 1606. De tre heksesøstrene som spår Macbeths framtid, og død, er tillagt ritualer og sitater som delvis stammer fra Kong James’ bok. Uten at vi vet det, må vi anta at stykket falt i smak hos kongen.

En suksess
Macbeth ble i hvert fall, som mange andre av skuespillene til «The King’s Men», en suksess på scenen i «The Globe» i London. Noen av Shakespeares verk ble i sin samtid også trykket separat, men ofte i svært simpel kvalitet, og i få eksemplarer. Slett ikke alle fantes i andre varianter enn forfatterens egne originale og håndskrevne utgaver. Noen samlede verker av Shakespeare kom ikke ut så lenge han selv var i live. Da «The Globe» brant i 1613, greide han og de andre medlemmene av teaterkompaniet å redde ut det meste av manuskripter og dokumenter. Først ti år seinere, sju år etter William Shakespeares død, kom skuespillene hans ut i bokform for første gang. Dette takket være hans venner og skuespillerkolleger fra «The King’s Men», John Heminges og Henry Condell. De sørget for utgivelsen av «The First Folio» i 1623, et bokverk som samlet 36 av Shakespeares verker, hvorav halvparten antas å aldri tidligere ha vært utgitt. Blant dem var Macbeth. Vi kan altså i år feire 400-årsjubileum for en av de viktigste, kanskje den viktigste, kunst- og kulturrelaterte bokutgivelsen i verdenshistorien.

Mye har skjedd i løpet av de 417 årene som har gått siden Macbeth ble urframført i London i 1606, ikke minst teknologisk. Enda mer hvis vi strekker oss helt tilbake til den virkelige Kong Macbeths liv for rundt 1000 år siden. Når Teater Innlandet og De Utvalgte nå setter opp aka Macbeth, er det med visshet og kunnskap om fortid og nåtid, og en viss spådom om framtid. Vi gjør som Shakespeare: Låner, tolker og utvider.

Vi satser også på at eventuelle høststormer denne gangen ikke resulterer i nye hekseprosesser.