Om krig, tilhørighet og menneskelighet 

Av Daria Glenter, dramatiker

Å forstå at moderlandet ditt er et autokrati er en prosess. Men å endre mening er mulig. 

Jeg heter Daria Glenter, jeg er født i Russland, og jeg var husdramatiker på Teater Innlandet i 2021-2022. Den 24. februar 2022 startet mitt moderland en fullskala invasjon mot Ukraina. Vesten reagerte fort, sterkt og negativt på invasjonen. Jeg sier også et sterkt «nei» til krigen.  

Slik var det ikke i starten. I februar 2022 visste jeg ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det hele. Til slutt endte jeg opp med å skrive Få bomme en, et antikrigsstykke som forhåpentligvis viser det dypt menneskelige i oss alle. 

Russiske emigranter som støtter krigen 
Da invasjonen var i gang, fikk jeg, og mange andre russere i Vesten, spørsmål om hva vi tenkte. Meningene var delte – fra fordømmelse av krigen, til nøytralitet, til støtte.  

De russiske emigrantene som støttet angrepet på Ukraina, var vanskelige å forstå for både europeere og de emigrantene som fordømte krigen. Hete og stygge diskusjoner fant sted mellom russere bosatt i Vesten. Spørsmålet var: Hvis disse russiske emigrantene støtter Russlands politikk så mye, hvorfor flytter de da ikke tilbake? 

Ikke alle russere som flyttet til Europa har gjort det av politiske overbevisninger. Da Sovjetunionen ble oppløst, rullet Russland ned i et økonomisk helvete. De som hadde mulighet til å flytte av finansielle grunner, gjorde nok det. Noen kom også til Europa av livets tilfeldigheter – jeg kom hit fordi min russiske mamma og min norske stefar fant hverandre. Dette er nok en vanlig historie.  

Uansett om du flytter av personlige eller politiske grunner, så blir de tidligere erfaringene dine med deg. Om du følte deg som en del av nasjonen Russland, og opplevde en gruppetilhørighet der, så vil ikke denne forsvinne i det øyeblikket du flytter over grensa. Heller ikke når du får et nytt statsborgerskap. Opplevelse av tilhørighet er subjektivt. 

Da krigen startet, snakket jeg en del med russere i Europa som jeg hadde kjent som flotte og empatiske. Flere viste seg å enten støtte krigen, eller «la de der oppe ordne det, de vet hva de gjør». Denne spørsmålsløse aksepten overrasket meg. Ettersom jeg hadde lite kunnskap om russisk innen- og utenrikspolitikk, valgte jeg å høre på alle argumenter – også de som støttet krigen.  

Å høre på hvilke følelser som lå bak argumentasjonen for støtte av krigen, åpnet opp en ny forståelse for meg. Det var ikke nødvendigvis slik at alle de som støttet krigen, støtter krigen. Det var noe annet bak. 

Innvandrersår og tilhørighet 
For å gi leseren en forståelse for det kollektive, vil jeg fortelle en personlig historie om å være russisk immigrant i Vesten. Den kan gi et bilde av hva som kan skje, og som skjer med flere russiske (og andre) immigranters psyke, som gjør dem til sofapatrioter for egne lands ugjerninger og fiendtlig innstilt til vestlige narrativer, selv om de bor i og nyter av Vestens goder. 

For 15 år siden giftet mamma seg med min norske stefar, og vi flyttet til en liten bygd i Trøndelag. Jeg lærte språket fort, mestret skolen, og fikk mange rike gaver av landet. Jeg har nå bodd her mesteparten av livet, og blitt russisk-norsk. Jeg er glad i Norge. 

Dessverre opplevde jeg mobbing i flere år – blant annet fordi jeg var russer. Følelsen av å være uønsket, fremmed og annerledes satte seg dypt i kroppen. Jeg distanserte meg fra alt som hadde med Russland å gjøre, og jobbet lenge med å hele disse gamle sårene. Ved invasjonens start ble de rippet opp igjen. 

Den 24. februar 2022 og i påfølgende uker var jeg sint. Ikke på grunn av den urettmessige krigen, og heller ikke på grunn av de grusomme lidelsene som ble påført ukrainere. Jeg var sint på egne vegne. Det føltes som om verden hadde startet en krig mot meg.  

Få finner glede i å tro at de er et dårlig menneske, ikke minst på grunn av sin gruppetilhørighet. Derfor fristet det først å holde med statsnyhetene fra Russland – at de russiske styrkene bare beskyttet russisktalende ukrainere. Det er mye mer fristende å tro på at du er født i en nasjon av beskyttere heller enn krigsforbrytere.  

Jeg hadde også en mistro til det vestlige narrativet, fordi de gamle sårene av å være annerledes og uønsket ble stadig forsterket og bekreftet. Opp igjennom de 15 årene jeg har bodd i Norge, har det meste som er skrevet om Russland og russere ofte vært i negative ordlag. Mange av kommentarene jeg fikk, var humor på bekostning av Russland, russere og Sovjet-tida.  

Nå kødder jeg også på bekostning av Russland og Sovjettida. Men det er nytt. I lang tid, før jeg begynte å akseptere meg selv som et menneske med en unik historie, var disse spøkene vonde. Om du har blitt utsatt for mobbing på grunn av etnisitet, blir du sensitiv for alle kommentarene som kan knyttes til det. 

Nå var Russland det absolutte bildet på ondskap. Russere ble omtalt som en homogen gruppe ved flere anledninger. Spesielt kokte det i kommentarfelt. En vis kvinne ville latt være å lese det. Ikke jeg – jeg ville vite hva folk tenkte. Landet med dets borgere ble omtalt som et autokrati og et tyranni som hadde startet en krig midt i Europa.  

Hver gang russere ble omtalt som en gruppe og ble sendt til helvete, følte jeg et stikk i hjertet. Om jeg aksepterte det vestlige narrativet, ville det bety at ordene som medelevene hadde slengt til meg gjennom hele grunnskolen, kanskje var sanne.  

Mennesket er et sosialt dyr, og vi har behov for gruppetilhørighet, mening og tilknytning. Når du som innvandrer opplever negative hendelser knyttet til din etnisitet, og lever i et samfunn som stadig fremstiller fødelandet ditt i negativt lys, vil du kunne føle deg fremmed, uønsket og annerledes.  

En av måtene å kompensere på, er å knytte mye av identiteten til ditt fødeland. Når så moderlandet blir angrepet av samfunnet du i dag lever i, blir du rabiat beskyttende ovenfor det. Ikke nødvendigvis fordi du er så ihuga patriotisk, men fordi gruppetilhørigheten din blir truet. Det er altså ikke moderlandets interesser du kjemper for, men narrativet om eget liv. Historien om hvem du er. 

Emosjonelle triggere og ny forståelse  
Gjennom terapi og arbeid med egen psyke lærte jeg hva emosjonelle triggere er. Når du opplever en hendelse som minner om en tidligere situasjon der du ble mishandlet, kicker instinktene dine inn: Slåss-flykte-fryse. Situasjonen foran deg kan være uskyldig, men om noen elementer minner om tidligere mishandling, vil kroppen din reagere. 

Krig er en ekstremsituasjon. Mennesker dør, lider og flykter, byer blir lagt i grus, økonomien blir påvirket. Vi har alle på en eller annen måte blitt berørt av krigen i Ukraina. I fjor gikk hopetall av nordmenn til innkjøp av jodtabletter i tilfelle kjernebombeangrep på Europa fra Russland. Selv om du ikke bor i krigssonen selv, så er disse omstendighetene nok til å stresse deg betraktelig. 

Jeg gjenkjente etter hvert at sinnet som kom opp hos meg ved starten av invasjonen, var en trigger. Kroppen husket mobbesituasjonene, og prøvde å beskytte seg ved å slåss. Heldigvis klarte jeg å få styr på reptilhjernen, og begynte å søke informasjon på egen hånd. Jeg leste og hørte nyheter på flere språk; norsk, engelsk, russisk. Jeg begynte å høre på uavhengige russiske journalister og statsvitere, og innså hvor ille den politiske situasjonen i Russland er.  

Jeg tror sterkt på at ytringsfrihet, selv om vi er dypt uenige, er nødvendig. Det er en av grunnpilarene til et moderne demokrati. Da invasjonen skjedde, slo de russiske statsstyrkene hardt ned på antikrigsdemonstranter. Uavhengige medier ble stengt og/eller erklært for fremmedagenter. Kort tid etter begynte regjeringa å innskrenke ytringsfriheten hardt, og innførte høye fengselsstraffer for «diskreditering av det russisk militæret». Å si «nei til krig» var nå nok til å bli sendt i fengsel i opptil 15 år.  

Etter at jeg fikk mine triggere under kontroll, fikk mer informasjon med den rasjonelle hjernen til stede, og lærte om situasjonen innad i Russland og russisk politisk historie, så måtte jeg innse det: Moderlandet mitt hadde blitt et autokrati. 

Å se enkeltmennesker 
Jeg begynte å snakke med andre russere om krigen. Flere av dem kunne, som tidligere nevnt, være dypt empatiske og intelligente mennesker. Jeg vet også at de jeg snakker om her, har hatt vansker med å føle tilhørighet i Europa. Med én gang krigen kom opp som et samtaleemne oss imellom, skiftet de personlighet.  

Jeg kan ikke med 100% sikkerhet si hva som foregikk inni dem, men jeg kan gjette ut fra egne erfaringer at slåss-refleksen kicket inn. Det virket som om deres støtte til krigen kunne være en emosjonell respons på å få gruppetilhørigheten sin truet. Og desto mer kritiske og spesifikke spørsmål jeg stilte, desto mer emosjonelle og irrasjonelle ble de. Dette er en veldig vanlig beskyttelsesmekanisme og protestoppførsel. 

Den russiske statsviteren Ekaterina Schulmann, som for øvrig har blitt erklært som fremmedagent for sin fordømmelse av krigen, sa at det viktigste vi har nå, er forholdene våre. Selv om det er veldig fristende å bryte forhold med folk vi er uenige med politisk, så burde vi tenke oss om. Desto mer isolert og demonisert du føler deg, desto lettere funker propaganda på deg – fordi du trenger å høre til et sted. Og når krigen en dag slutter, blir vi nødt til å bygge opp og reparere alt igjen. For å bygge opp et demokratisk fremtidens Russland, må hele befolkninga være med, og være i stand til å snakke med hverandre. 

Ripple effect
I en periode sluttet jeg å snakke med de intelligente, empatiske russerne, som likevel støttet krigen. Det kostet meg for mye og var for tungt. Det virket lettere å bryte bånd. 

Men da jeg skjønte hva som foregikk inne i meg, at mitt sinne og min lyst til å tro på den russiske propaganden kom fra frykten om å miste tilhørighet, fikk jeg mer empati med disse menneskene. I stedet for å angripe dem, prøvde jeg å anerkjenne deres følelser av frykt, trøste deres følelser av utenforskap og skifte deres bilde av seg selv som de demoniserte. Det var det jeg hadde trengt på starten av krigen. Jeg fikk varme av norske venner da jeg trengte det, og prøvde å gi den videre. 

Forsøket på forståelse og anerkjennelse deeskalerte de heteste kranglene mellom meg og de russerne som støttet krigen. I noen øyeblikk klarte vi å se hverandre som mennesker. 

Å se hverandre som komplekse mennesker er krevende, spesielt i ekstreme situasjoner. Men jeg tror på at å se, anerkjenne og forsøke å forstå et enkeltmenneske, kan føre til store forandringer i det lange løp. Vi er alle del av et gedigent nettverk, og det vi gjør fører til en ripple effect, ringvirkninger, som vi ikke kan forestille oss. 

Få bomme en
Å se hverandre som mennesker er også ett av hovedtemaene i Få bomme en, antikrigsstykket jeg endte opp med å skrive. Med krigens kaos som bakteppe blir hovedkarakterene kjent, og til tross for at alt ligger til rette for at de skal hate hverandre, klarer de å se hverandre som individer. Og i disse øyeblikk oppstår det kanskje noe av det fineste i hele verden.  

24. februar 2022 hadde jeg lyst til å tro på den russiske propaganden, men nå er jeg sterkt imot krigen i Ukraina. Jeg har jobbet med antikrigsprosjekter i ett år, og ønsker Putin en god tur til Haag.  

Men denne endringen startet med omfavnelse av varme venner, anerkjennelse av egne frykter, ny kunnskap, og ømhet ovenfor meg selv. Det har vært vanskelig. Det har kostet. Men det har gitt frukter. Jeg har fått en helt ny forståelse av meg selv og verden.  

Det er mulig å endre mening. 

Nei til krig. Fred til Ukraina. Frihet til Russland.