Snakk med barn om døden

Å snakke sannferdig med barn om tap og sorg, oppleves av mange voksne som svært krevende. For ikke å såre eller utsette barnet for noe det ikke skulle tåle, kan det kjennes enklere å unngå å si noe. Men å skåne barn, er også å stenge dem ute fra å kommunisere om livets kanskje mest sårbare og viktigste hendelser.  

Barn trenger å få delta og bli inkludert i samtaler om døden. Og i samtaler om å miste, og om å savne. Om å minnes, og om å leve videre i her og nå. Å forholde oss til døden og til sorg, er noe vi gjør.  

Å møte barns eget perspektiv handler om hva barnet selv tenker på og er opptatt av. Barn kan ønske samme historie eller forklaring gjentatt mange ganger, for at den skal bli en del av deres egen forståelse som de er trygge på. Samtidig handler det også om timing, om å møte barnet i et øyeblikk der de har mental plass og overskudd til å gå inn i tematikken. Noen ganger treffer vi på feil øyeblikk, og da trenger vi prøve igjen en annen gang. Ikke la være å prøve. 

Barns tanker og uttrykk trenger voksne som kan invitere til samtaleøyeblikk.  

Den korte samtalen med noen få setninger, kan være like verdifull som en lengre samtale. Å holde en gjenstand eller se på bilder, er også å ha en samtale uten ord.  

For barn som har nær erfaring med sorg, skal vi være sannferdige og konkrete om det som har skjedd. Men undring om døden eller hvor den som døde er nå, kan vi fylle med all god fantasi som barnet måtte ha. For i våre hjerter bærer vi dem som har betydd noe for oss.